Et eget Århundre: Gerhard Schjelderups "Brand"
Når Kringkastingsorkestret spiller Gerhards Schjelderups symfoniske drama "Brand" fredag 18. februar, er det nok et "glemt" storverk fra det siste hundreåret som hentes frem. Verket var en stor suksess ved urfremførelsen i 1911 og komponisten, som for det meste oppholdt seg i Tyskland, talte blant Europas fremste operakomponister. "Brand" inngår i konsertserien "Et eget århundre - Norsk orkestermusikk 1905-2005" som er en del av Hundreåsmarkeringen Norge 2005. Dirigent er Terje Boye Hansen, og konserten sendes direkte i NRK P2.
Av Erling E. Gulbrandsen, professor ved Institutt for Musikk og Teater, avd. for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo
Gerhard Schjelderups Brand er et stort anlagt orkesterverk, løselig basert på Henrik Ibsens drama av samme navn. Verket ble svært godt mottatt ved urframføringen i Kristiania i mars 1911. Komponisten kalte det et “symfonisk drama”, og verkets idé må forstås ut fra hans tro på musikkens evne til å uttrykke det innerste og dypeste i menneskelivet. Hvem var denne Schjelderup, som rett etter århundreskiftet leverte et slikt ambisiøst verk?
Gerhard Schjelderup (1859–1933) var født en halv generasjon etter Grieg, og vokste opp i en godt bemidlet familie i Bergen. Den svermeriske unggutten studerte litteratur, cello og komposisjon i Paris, men tilbrakte nesten hele sitt voksne liv i Tyskland. Der viet han seg sterkt til å skrive Wagner-inspirerte operaer, med til dels betydelig suksess. Blant sin tids norske opera-komponister er Schjelderup faktisk den fremste. Det forteller ikke så rent lite, når vi vet at det ble skrevet nesten 30 norske operaverker bare i årene 1893 til 1915.
Sentralt i Schjelderups verkliste står ni store musikkdramaer, nesten alle komponert til egne tekster. I tillegg kommer annen scenemusikk, korverker, sanger, kammer-musikk og symfoniske verker, hvor Brand inngår.
Musikalsk sjelemaleri
I tallrike artikler og brev betoner Schjelderup at han i sitt verk ønsker å skildre “det rige, uendelig sammen-satte sjæleliv”, til forskjell fra “Wagners guder og heroer”. I tonen minner han mye om den litterære nyromantikkens program. Knut Hamsun, hans jevnaldrende, etterlyste rundt 1890 en litteratur som kunne beskrive det paradoksale og sitrende i “det ubevidste Sjæleliv”. I det samme tidsskriftet, Samtiden, skrev Schjelderup lignende manifester, men for ham var musikken det beste middel til å pensle ut de sjelelige nyanser. Mer finnervet enn noe teaterstykke og mer fulltonende enn noen roman, kunne musikken fremstille de store følelser, lidenskaper og kamper. Med symfoniske midler ville Schjelderup skildre det moderne menneskesinnets bevegelser.
I denne retning går bestrebelsene i verket Brand, som trolig er skrevet i 1908–10. Fra Ibsens drama trekker Schjelderup ut noen få ideer som han lar musikken utdype og bearbeide. I sentrum står Brand og hans indre strid. Mottoet “Alt eller intet!” er utmyntet i en dramatisk sammenstyrtende fanfare som hyppig kommer igjen. Som kontrast fungerer den milde og lyriske kjærlighetsmusikken til Agnes, nesten eterisk dansende, og en ærefryktinngytende visjon av Jehova i en høystemt skridende messing-koral.
Med disse karakterene, samt en rekke mindre motiver, har komponisten det stoffet han trenger for å forme en frittstående musikalsk sats. Musikken gjengir ikke teaterstykkets handling, men utfolder sin egen musikalske prosess. Den fletter seg sammen i ni partier av vekslende lengde, som spilles i en sammenhengende sveip. Partiene har egne undertitler skrevet inn i notene.
Indre kamper
Schjelderup har også forfattet en programtekst som publikum kan gjøre seg kjent med før framføringen. Teksten er holdt i et malende og suggestivt språk (her oversatt fra tysk):
- Vandring gjennom tåke og storm mot den høyeste tind. Ubøyelig, ubendig strever Brand seg oppover gjennom tåke og storm, over isbreer og tinder – stadig høyere. “Alt eller intet” er hans løsenord. Den gamle tro må forgå i ruiner, den gamle verden må skapes om i glede og sannhet, livet må blomstre opp i takkebønn til guddommen. – Men alene kan selv ikke Brands kraft utholde den nådeløse loven. Utslitt bryter han sammen.
- Agnes kommer til syne, omstrålet av skjønnhet. Han blir som trollbundet av hennes skikkelse, og samler all sin kraft for å stå imot fristelsen.
- Brands formaning. Han belærer henne om forsakelsens strenge evangelium. Han, den ensomme, kjenner seg likevel mektig tiltrukket av hennes milde uskyld.
- Kjærlighet i lidelse og lyst. Den dypeste, helligste kjærlighet griper hele hans vesen! Forenet med henne trosser han verden og forkynner i høyeste begeistring den nye lære:
- “Alt eller intet!” Kjærligheten er grenseløs, den bringer det tyngste offer.
- “Den som har skuet Jehova, må dø!”
- Ensom står Brand på ny i den harde strid.
- “Min Gud er storm!” Kamp mot lettsinn, sløvsinn og vanvidd. Mektig og streng søker han å klatre opp på den høyeste tinden, der guddommen åpenbarer seg. “Den som har sett Jehova, må dø!”
- Heltedød. Døden gir ham den høyeste innvielse.
Schjelderup var mer enn en romantisk svermer. Under et fireårig Norges-opphold i 1917–21 var han med og grunnla Norsk Komponist-forening, og han ble foreningens første formann. Han nedla stor innsats for komponisters opphavs-rettigheter, og redigerte sammen med O.M. Sandvik Norges Musikhistorie i to bind i 1921. Han forfattet en mengde kritiske artikler om musikkspørsmål, og skrev biografier om Grieg (1903) og Wagner (1907), som begge ble utgitt på norsk og tysk.
Vindskjevt mot det norske
Bare fire av Schjelderups operaer er noen gang spilt i Norge, den siste av dem i 1927. Men hele åtte av dem ble oppført på kontinentet, med blandede, men til dels strålende kritikker. Hans Sonntagsmorgen, under dirigenten Hermann Levi i München 1893, var den første norske opera på en tysk scene. Blant hans største operasuksesser var Bruderovet i Praha og Kristiania, Offerildene i Dresden, Vaarnat i Dresden og Kristiania, Stormfugler i Schwerin og Oslo, og Liebesnächte i Lübeck. Musikken rommer partier av stor melankolsk skjønnhet. Tekst og handling er mer ujevne, og operaenes av-gjørende utvikling skjer oftere i orkestergraven enn på scenen.
Schjelderup var dypt inspirert av Wagners verk, men fortsatte hele sitt liv å bearbeide denne innflytelsen på en bevisst og personlig måte. Samtidig næret han en sterk begeistring for det norske – men heller sett på avstand, som bildet av noe fjernt eller tapt. Både i tankeform og musikkstil kom Schjelderup skrått inn i forhold til poler som det “norske” og det “internasjo-na-le”, og ble stående vindskjevt i forhold til oppbygningen av en norsk nasjonal identitet fram mot 1905. For norske ører lød stilen hans utpreget tysk, mens europeiske kritikere mente å høre en umiskjennelig nordisk tone. Denne spenningen i musikken er der fortsatt. Like levende er spenningen mellom det rent symfoniske og det fortellende i Schjelderups musikk.
Boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005" er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil fortløpende bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade bringer videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no.
