Jokke-boka: Det beste til meg og mine venner
May-Irene Aasen, tidligere trommeslager i Jokke & Valentinerne, er også fotograf, og nå har hun gitt ut boka "Gutta - På veien med Jokke & Valentinerne". Dette er en samling av hennes bilder fra tida i Jokke & Valentinerne, helt tilbake fra tida da hun traff Joachim Nielsen på Forsøksgym i Oslo tidlig på 1980-tallet. Boka er et unikt dokument fra innsida over en av norsk rocks mest elskede låtskrivere, som slettes ikke var så bredt elsket da han var i live. Boka er skrevet av journalistene Mode Steinkjer og Anders Giæver, samt billedkunstner uttorm Nordø. I dette utdraget fra boka forteller Anders Giæver om sitt årelange vennskap med Joachim Nielsen.
Av Anders Giæver
”Jeg møtte Joachim Nielsen første gang på Forsøksgymnaset i Oslo i september eller oktober 1980. Han lå på en skitten sofa i et klasserom omgitt av brukte teposer og overfylte askebegre og spilte Lou Reeds «Vicious» på en gammel kassegitar.
Joachim var en hengslete 16-åring med krøllete, litt rødlig hår og fortsatt rester av valpefett i kjakene. Han hadde det ivrige, rastløse, troskyldige preget som kjennetegnet så mange av oss forsøksgymmere fra slutten av søttitallet: Endelig unnsluppet etter tre år nederst på den sosiale rangstigen på en ungdomsskole i østlandsområdet. Utålmodig etter å komme i gang med livet som friker; drikke øl, spille i band, røyke hasj, kjøpe plater på Ringstrøms antikvariat, lese Bjørneboe, dra på interrail og slåss i gatene natt til 1. mai.
Som 19-åring, uteksaminert fra skolen noen måneder tidligere, følte jeg meg nok ufattelig mye eldre og klokere enn guttungen fra Ulsrud. Men vi gikk på Corner Kafé i Rathkes gate og drakk eksport og spilte Space Invaders og pratet om rock og film og tegneserier. Og så traff jeg han igjen på en fest ute ved Skedsmokorset noen uker senere, og dagen etter dro vi, en fyllesjuk gjeng, hjem til Joachim og satt på gutterommet hans og drakk øl og spilte plater og smugrøyka noen jointer.
Joachim gikk ikke lenge på Forsøksgym. Etter jul dro han til USA hvor han jobbet for en fjern slektning som drev sviskefarm i California, og etterpå spilte han bort alt han hadde tjent i Reno, Nevada. Det var i hvert fall slik historiene gikk i ettertid. Og likevel; i løpet av den korte tiden han var forsøksgymnasiast, traff Joachim nesten alle de personene som skulle komme til å utgjøre universet rundt Valentinerne.
Tor Lier, alias Waldemar Hepstein, som kom fra Bøler og som spilte orgel i en tidlig utgave av bandet, hadde gått på skolen i et år allerede. Det samme hadde Gunnar Andersen fra Egersund, bedre kjent som Goggen fra «To fulle menn», «Eller var det en drøm», «Telefonen ringer» og «En perfekt dag» og som er den navnløse hovedpersonen i «Bestevenner». Lars Lothe fra Hasle, som Joachim spilte på gata sammen med en stund, gikk i samme klasse. Storebror Cristopher, som var ett år eldre, hadde flyttet over til Forsøksgym fra Oslo Katedralskole samme høst og hadde allerede gitt ut sin første, meget lokale undergrunnstegneserie, «FGO* Funnies». Martin Yttervik, en annen habil tegner som bidro med saksofonsolo på en tidlig kassettutgivelse hadde dekorert klasserommet hvor Joachim lå på sofaen og mishandlet Lou Reed. Haavard Hansteen, som var Valentinernes manager gjennom hele bandets levetid, gikk også i andre. Og ikke minst var det her Joachim møtte den ett år eldre May-Irene, kjæreste, trommeslager, samboer og kreativ partner gjennom mange år. Kjøtt-trommissen og senere Raga Rockers-vokalist og frontfigur Michael Krohn, som dannet en skole for den typen norske rocketekster Joachim også ble så kjent for, hadde gått ut fra skolen på vårparten. Det samme hadde Jørn Christensen fra DePress, Can Can og Mercury Motors, som produserte og samarbeidet med Jokke & Valentinerne på tre album.
Høsten 1980 startet med at oslopunkerne jaget Ramones av scenen på Chateau Neuf. Den sluttet med at Mark Chapman skjøt John Lennon utenfor Dakotabygningen på Manhattan. I mellomtiden var Ronald Reagan valgt til president i USA og vitenskapsmennene i Bulletin of the Atomic Scientists hadde stilt dommedagsklokken sin på fem på tolv. Man kan trygt si det var en hard høst for rocken. Entusiasmen og energien fra den første punkeksplosjonen i 1977 hadde ebbet ut. Rockeklubben på restaurant Pilen i St. Olavsgate, hvor band som Hærverk, Kjøtt, De Sjenerte, The Aller Værste, Kollaps og Babij Jar hadde holdt sine første oslokonserter, hadde stengt samme vår. Nyrock (man kalte det faktisk det)-miljøet begynte på en omflakkende tilværelse mellom Teach In på Lærerinnelagets Hus, Ekspressen ved gamle Østbanen og Hard Rock Café på Rådhusplassen.
Musikken var i forandring også. Punk- og den foraktede discokulturen hadde smeltet sammen i New Romantic-bølgen, hvor stivpyntede posører som så ut som Frihetsgudinnen på håret og som Robin Hood i klesveien, inntok klubbene med synthesizer og annen tvilsom teknologi. Rockeguru David Bowie fanget tidsånden, kanskje for siste gang, med låta «Fashion» fra høstens store album, Scary Monsters: ‘We are the Goon Squad, and we’re coming to town. Beep-Beep’.
Men Joachim var en verdikonservativ rock’n’roller. På gutterommet hans den lørdags formiddagen, ettermiddagen og kvelden i oktober/november 1980, demonstrerte han at han hadde pensumlista inne. Lou Reed og Velvet Underground. Iggy and the Stooges. Pistols, Ramones og Magnus Uggla. Stones, Chuck Berry, Jerry Lee Lewis og noe gammel blues. En kulturbevissthet og stilsikkerhet som de fleste av oss tok år på å sette sammen. 16 år gammel hadde Joachim alt på plass; de rette banda, den riktige litteraturen, den rette stilen. Christopher beskrev en gang hvordan Joachim alltid hadde behov for å mestre de tingene han gikk inn for hundre prosent. Noen år tidligere hadde det vært fotball. Han hadde trent som en gæren, løpt joggeturer i Østmarka og ikke gitt seg før han var med på laget.
Men i 1980 var fotballdrømmen avviklet og rock’n’roll-drømmen var i emning.
***
Jeg møtte Joachim sporadisk på gata, på barer og på klubbene de neste årene. Han hadde fast tilhold rundt Spikersuppa, hvor han ble en så fast del av miljøet at de gamle alkisene på benkene rundt fontenen ønsket han velkommen tilbake når han hadde vært på ferie. Den usnobbete, omgjengelige stilen hans gjorde at han kom lett i kontakt med alle typer, og han kjente de fleste fra Østbanen til Slottet. Det var på denne tiden folk var begynt å kalle Joachim for Jokke. Han var også begynt med den bommingen av penger som han en stund var så notorisk kjent for. Men tiggingen ble langt overgått av rausheten. Joachim var selskapssjuk av legning, og hadde han en femtilapp var alle med på festen til kassa var tom. «Det beste til meg og mine venner», som han oppga som livsmotto i Dagbladet mange år senere, var ikke noen tom frase. Joachim var sine venners venn og det var ikke tilfeldig at han dro med seg folka fra forsøksgymmiljøet videre inn i musikkarrieren.
Det var her, på stripa under lønnetrærne på Karl Johan, at den spede begynnelsen til Jokke & Valentinerne ble født tidlig på åttitallet. Joachim og Lars Lothe ble en egen attraksjon og et alternativ til den etablerte delen av gatemusikantene som spilte «Knockin’ on Heavens Door» og «Let it Be» år ut og år inn. De to spilte gamle rockelåter som «Be Bop A Lula», «Summertime Blues» og ikke minst «Money (‘The best things in life are free/but you can give them to the birds and the bees – I want MONEY’), så strengene spratt og blodet rant. Og innimellom alle Gene Vincent og Eddie Cochran-låtene kom det sannelig en og annen hjemmesnekra. Det var her vi første gang hørte den selvransakende «Nederlag» fra det første albumet:
«Skulle ønske hun var min
hun er nitroglyserin
og hun fyller meg med smerte
det var jeg som var en tulling
det var jeg som var en dust
og det var hun som slapp den siste fjerten»
En periode jobbet Joachim på det gamle spisestedet Min Kafé – nå Mucho Mas – på Grünerløkka. Betalingen var sikkert dårlig, men det fulgte leilighet med jobben i gården bak lokalene. Eneste ulempen var at det ikke fantes noen ringeklokke fra gaten, så når porten ble stengt hver dag klokken seks, var han isolert fra omverdenen. Hvis han da ikke tok seg en tur på byen. Senere møtte jeg han sammen med May-Irene på den tidsriktige salatbaren Pickles ved Rådhuset, hvor begge jobbet. Joachim forkynte stolt at han hadde sjekket opp May-Irene på homoklubben på Venstres hus. De så sunne og fornøyde ut blant alle salatingrediensene. Pickles lå nok litt i forkant av salatbølgen; det var ingen andre kunder i baren, så vi drakk te og så på oppstyret på den andre siden av plassen: Jahn Teigen og Anita Skorgan hadde giftet seg. Åttitallet var i gang for alvor.
Valentinerne hadde sin første konsert på 15-årsjubileet til Forsøksgym høsten 1982. Gymsalen var full til oppover ribbeveggene og bandet var et helt ensemble med saksofon og keyboards. I tillegg til Joachim, Lars og May-Irene var Christian Ellingsgård og Trygve Johansen denne gang del av besetningen. Senere fikk de seg øvingslokale i Borggata sammen med en rekke andre lovende osloband, og ryktene fortalte at de ble bedre og bedre. En konsert i Oslo Rockeklubbs regi på Torshov fikk strålende anmeldelse i Nye Takter: «Navnene (på bandmedlemmene) fikk jeg ikke med meg denne kvelden. Men jeg fikk da med meg det viktigste: en god porsjon rivende rock uten innpakning og svada … Synd at et band som Jokke & Valentinerne bare spiller for slekt og venner.»
Det skjedde mye på konsertfronten i Oslo. På Aker brygge var Vikateateret blitt en fast scene. Noen ildsjeler hadde klart å åpne den faste rockeklubben Renegat ved Jernbanetorget, der Oslo City ligger nå. Jokke var blitt en kjent person i rockemiljøet – det var begynt å gå historier om han. Som denne:
Jokke sitter på Renegat og drikker øl en formiddag, da Michael Krohn kommer inn. Michael blir glad for å se at Jokke drikker, for Jokke skylder han penger, og dette betyr at han ikke er blakk. Men da Michael ber om oppgjør, møter han bare et tomt blikk fra en tydelig godt påseila Jokke. Til slutt blir Michael sur, og holder et lite, moralsk forarget foredrag om penger og ære:
«En mann som drikker øl før han betaler sin gjeld, er en mann uten ære,» sier Michael, og retter en anklagende pekefinger mot Jokke. «Og du, Jokke, er en mann uten ære.»
«Og du,» sier Jokke, og hever et øyebryn «… er en mann uten øl.»
Da jeg begynte å skrive frilans for Nye Takter i 1985, var det i ferd med å danne seg en kultlignende skare rundt bandet. Med sin jordnære, ikke-jålete energi ble de en slags antitese til hele tidsånden ellers, hvor jappeøkonomien var i ferd med å nå febrile tilstander og selv de mest hardcore rockebanda sparte til englandsopphold for å gjøre kunststykket til a-ha om igjen.
«Her går jeg i en by full av spenn med lommene vrengt. Hos alle mine venner er kreditten stengt – for lengst!», sang Joachim fra scenen på Renegat. Han var så anti-åttitalls som man kunne bli, i saggebukse lenge før det ble en motegreie og med utvasket rosa skjorte med flakene utenfor bukselinningen, knappet så tett opp i snippen at hodet este som en blussende ballong. Sjenert var han også, så store deler av konserten sto han med ryggen til salen. Publikum, som stort sett besto av folk han kjente og skyldte penger, kom med oppmuntrende tilrop: «Kom igjen, ’a, Jokke!», «En låt til ’a, Jokke!», «Dra en solo ’a, Jokke». Og Jokke spilte solo så strengene røyk og blodet rant og publikum ropte «Skål ’a, Jokke», og rock’n’roll var endelig moro igjen.
***
Café 33 på hjørnet av Thorvald Meyers gate og Seilduksgata er i dag en av øvre Grünerløkkas siste brune kafeer, en spurv i tranedans blant alle de langt mer trendy restaurantene og kaffebarene. Men i 1986 var lokalene hvite og nymalte, stedet het «Videokafeen» fordi de viste opptak av rockevideoer fra Sky Channel på et tv-apparat i et hjørne, og var østkantens eneste virkelig hippe utested. Det var her plateselskapet VEPS (Vårt Eget Plateselskap) holdt pressekonferanse for Jokke & Valentinernes debutalbum; Alt kan repareres. Arrangementet ble en prøvelse for hovedpersonen selv, og symptomatisk for hans forhold til mediene resten av livet. Et labert antall journalister hadde møtt opp. Mannen fra VEPS forklarte litt om selskapet, litt om finansieringsformen, litt om distribusjonen og litt om hvorfor de hadde satset på Valentinerne som første rockeband. Trommis May-Irene og bassist Håkon Torgersen satt som tente lys på hver sin side av frontfiguren. Joachim drakk pils, svettet og så plaget ut hver gang han fikk et spørsmål, som han besvarte med sjenert mumling og dype blikk i bordplata:
«Vi skal kanskje lage en video. Hvis vi får penger fra kassett-avgiftsfondet.»
«Vi drar kanskje på turné. Hvis noen gidder å booke oss.»
«Kan dere ikke bare høre på skiva? Det er der, alt sammen.»
Bare da noen stilte spørsmål til Håkon og May-Irene om de ikke følte at de kom litt i bakgrunnen, ble det tegn til litt engasjement.
«Faen heller, jeg skriver tekstene, jeg lager låtene, synger og speller gitar. Skal jeg stå bakerst da, lissom?»
Joachim ble aldri fortrolig med det å la seg intervjue. Han likte ikke å svare på spørsmål, ble brydd over all oppmerksomheten og drakk seg som regel altfor full altfor fort når han skulle gi lanseringsintervjuer.
Og Joachim kunne bli kjip i fylla. Ordentlig kjip. Etter hvert som han fikk stadig mer oppmerksomhet, ble spydighetene en måte å holde folk på avstand på. Uansett hvor mye han drakk og dopa seg, så mistet han aldri det skarpe blikket for detaljer eller den sosiale intelligensen som gjorde han i stand til å oppfatte en situasjon umiddelbart. En litt for usikker journalist, en litt for logrende fan, en litt for glatt fyr fra bransjen, og Joachim svei av en fulltreffer som kunne drepe all atmosfære i rommet. Han var nesten alltid morsom, men humoren hadde ofte et sårende potensial i seg som kunne gjøre folk rundt han usikre.
En gang skulle vi kjøre fra vorspiel i min leilighet på Grønland og inn til Sardines. Joachim og jeg satt allerede i bilen og ventet på en venninne av meg som var ny i miljøet og som nok var litt usikker på alle de bråkjekke rockegutta og ikke minst på selveste Jokke. Joachim fyrte opp en røyk mens vi ventet. Jeg spurte om han gadd å vente litt med røyken. Joachim så rart på meg, hvorfor skulle han det? Jeg forklarte at jenta vi ventet på hadde astma. Joachim himlet med øynene, men sneipet røyken. Jenta kom og satte seg og vi kjørte i taushet mot sentrum, mens Joachim bare skulte på henne.
«Jasså, du har astma,» sa han til slutt.
Jenta så litt usikkert på meg. Hvorfor hadde jeg fortalt han det? Men hun svarte at ja, det hadde hun. Jeg bannet innvendig. Hva kom nå? Joachim nikket forståelsesfullt.
«Kusina mi har cerebral parese,» sa han. «Kjenner du henne?»
Jeg laget mange intervjuer med han i årene fra 1986 til 1992, og tøyde helt klart grensene mellom habilitet og vennskap når det gjaldt Joachim Nielsen. Jeg kunne ofte irritere meg over hvordan han misbrukte sjanser, rota bort muligheter og generelt så ut til å gjøre det stikk motsatte av alt han burde gjøre. Samtidig sluttet jeg aldri å la meg imponere over talentet hans og alt han faktisk fikk til. Hvordan han plutselig sto der med nok låter til et nytt album, hvordan hver ny plate var hakket bedre enn den forrige, hvordan han i det hele tatt utviklet seg som kunstner. Familiene våre hadde hytte ikke langt fra hverandre i Vestfold også, det var hit Joachim dro når han trengte ro for å skrive tekster, og han kledde svaberg, måkeskrik og hytteliv langt bedre enn man skulle tro. I 1991, da de ga ut Frelst, hadde både manager Haavard Hansteen og plateselskapssjef Terje Engen på Sonet, som overtok Jokke & Valentinerne i 1989, sett seg lei på skandaleoppslag om drikke-Jokke på avisenes kultursider hver gang det kom en ny plate. Jeg ble hyret inn for å teipe et intervju på bånd som kunne sendes rundt til dem som måtte være interesserte, ikke minst i nærradioene. Vi skulle møtes hjemme hos Joachim i Trondheimsveien tidlig på morgenen, for så å kjøre opp i Radio Novas lokaler og ta opp intervjuet.
Men Haavard var litt sent ute, og klokka passerte ni, så Joachim gikk ned i nærbutikken og kjøpte en pose øl. Han var godt i gang med den tredje da Haavard dukket opp ved 9.30-tida.
«Faen, har du begynt å drikke allerede,» sa Haavard oppgitt. «Da er du full før vi får deg i studio.»
«Jeg blir vel ikke full,» sa Joachim selvsikkert.
«Famous last words,» sa Haavard dystert.
Joachim ble full, men ikke for full og intervjuet gikk sånn tålelig ålreit. Men det offentlige imaget som fyllebøtte var nå godt etablert. For det var ikke bare i intervjusituasjoner Joachim ble for full. Det hendte at han ikke klarte å gå på scenen. Og det hendte at han ikke burde ha gått på scenen. Deler av publikummet hans forventet at hanskulle være dritings. Folk skulle alltid spandere en øl, eller røyke en rev eller by han på et eller annet når han viste seg ute:
«Bare på grunn av en eneste sang, går jeg gratis på fylla hver jævla gang», sang han i «Suksess».
’Det toppet seg under Spellemannprisutdelingen i 1992. Valentinerne var nominert for Frelst, og da kamera skulle presentere de nominerte i salen, fikk hele tv-Norge se en sovende Joachim i konfirmasjonsdress som var i ferd med å få plantet noen harde albuer i siden fra Linde på plateselskapet Sonet. Og da Øyvind Blunck i rollen som harry-rockeren Fritjof forkynte at Frelst var vinneren, var skandalen et faktum. Joachim vagget riktignok helt harmløst ned på scenen, tok imot statuetten fra en tydelig skremt Blunch, og klarte å takke fansen i mikrofonen før han vagget på plass. Men nykter var han åpenbart ikke, dessuten sa han et høyt og klart «æsj!» idet han fikk statuetten i hånda, og avisene lot det ikke forbigå i stillhet.
Det var nemlig ikke bare det at Joachim hadde vært ustø. Han hadde snappet prisen rett foran nesa på årets soleklare favoritter i klassen for rock, The September When. «Mange sinte innringere fra Rogaland» (som sikkert var minst like påseila som Joachim), hadde ringt VG. Han hadde lagt seg ut med store deler av bransjen på festen etterpå, var kommet i klammeri med en velkjent moromann og var blitt utskjelt på telefonen av ukjente mennesker hele søndagen.
«Så du så på, du også,» sa han, med mye fylleangst i stemmen da jeg ringte mandag morgen.
«Hva har du tenkt å skrive nå ‘a?»
Det var en ordentlig sur og grå februardag, og vi balanserte på holka fra leiligheten hans i Trondheimsveien og bort til Petrus Cafe ved Sofienbergparken hvor Joachim, etter et par glass sur hvitvin, begynte å tø opp litt.
«Nå kan jeg begynne å si sånn som Jahn Teigen: ‘Det er ikke plass for oss enere her i Norge’.»
Jeg spurte om hvorfor han egentlig var begynt å spille i band, når det virket som han nærmest fikk allergiske reaksjoner på all oppmerksomheten.
«Det skyldes vel ungdommelig usikkerhet,» svarte han med skeiv geip.
Og drøm om rikdom og berømmelse?
«Rik var jeg hypp på å bli. Og anerkjent, ikke berømt. Sånn ‘nå skal jeg vise dem’-greie. Har ikke du det sånn? Er det ikke derfor du driver med det du gjør?»
Jeg spurte om ikke anerkjennelsen forsvant i all støyen, og det var han for så vidt enig i, men han mente at det ikke var så mye å gjøre med den saken. Avisene skrev det de ville uansett. Dessuten hadde han ligget et hakk etter medieutviklingen hele veien.
«Først var det musikkavisene. Og da jeg endelig hadde lært meg å svare sånn noenlunde på spørsmåla deres, så var det nærradioene. Og så NRK-radioen. Og nå er det tv. Jeg hater tv! Det kan du skrive: ‘Jeg hater tv’,» sier Jokke, og smiler skøyeraktig.
«Så journalistene har skylden?»
«Du følte deg truffet nå? Jeg hater i hvert fall alle aspektene ved å ‘stå fram’. Det var ikke så ille i begynnelsen, da dreide det seg mest om musikken. Men nå rammes jeg mer og mer av den derre ‘hvem er kulest i øyeblikket’-journalistikken. Eller rettere sagt,‘hvem er kjipest og teitest i øyeblikket’-journalistikken. ‘Nei, nå syns jeg Jokke gjentar seg selv, gitt’. ‘Nå er han ikke så morsom som han var’. ‘Det fylleimaget begynner jeg å bli temmelig lei av, altså’. Folk har alltid synes at den forrige skiva mi var den beste. Da jeg kom med Et hundeliv var det den første som var best og ærligst og kulest. Da jeg kom med den tredje, var det den andre. OG GJETT HVILKEN DET VAR DA JEG KOM MED DEN FJERDE?»
Det var siste gang jeg intervjuet Joachim. Vi bodde rett ved hverandre og møttes fra tid til annen i butikken, på gata eller på barene i området. Da han var blitt tynn og rar rundt utgivelsen av Nykter i 1996, kjente jeg han rett og slett ikke igjen, noe jeg syntes var pinlig og Joachim syntes var morsomt, og som han holdt på med hver gang vi traff hverandre de siste årene:
«Jasså, hilser i dag? Ække for fin for gamle kammerater lenger?»
Halvannet år før han døde ringte han og spurte om jeg kunne hjelpe han med et presseskriv til en ny skive. Vi pratet om låtene hans, om gamle dager og om hvordan det bare var drittmusikk som ble utgitt for tiden. Og så ble vi enige om å gå ut og ta en øl en dag.
Men det ble aldri noe av.”
Teksten er hentet fra ”Gutta – På veien med Jokke & Valentinerne” (Damm) av May-Irene Aasen, Mode Steinkjer, Anders Giæver og Guttorm Nordø. Gjengitt med tillatelse fra forlaget.
