by:Larm 2007: Palmesus, miniskjørt og isklør
By:Larm 2007 er godt i gang, og byr både trøndere og tilreisende på kvalitetsmusikk på nær sagt et hvert gatehjørne. Hoveddelen av arrangementene foregår likevel i den sympatiske fristaden Svartlamon og på betongmonsteret Dora, som ligger som et ruvende minnesmerke over krigstiden. Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen tar her en liten pause mellom konsertene, og filosoferer over rock-mausoleer, lyden av soldatstøvler i trappene, og hvordan en stillfaren jødisk musiker ble sendt i døden.
Av Arvid Skancke-Knutsen
Ballades redaktør sitter i toppetasjen på Hotell Britannia, og hakker nede disse linjene på en bærbar PC. Britannia er en av Trondheims stoltheter, og representerer 110 kontinuerlige år med levende byhistorie. Her har statsministere, konger og skuespillere senket ned sine legemer i silkelakener, mens hotellet holdt seg med sitt eget orkester i mange tiår, som gjerne vekslet mellom å spille klassiske svisker og dansemusikk.
Sentralnerven i hotellet er Palmehaven, som er besunget på denne måten i en gammel studentsang: ”Åsså bad han mig i Palmen/ og der drakk vi og ble dus/ Åsså ble jeg bedt på ball me’n/ Og der kaldt’n mig for Pus”. Det er et tidsbilde som kan være vel verdt å huske på, der travle by:Larm-delegater farer av gårde med kaffekoppen i en hånd, mobilen i den andre, og bunker med uregjerlige papirer i den tredje.
Og om vi tillater oss å stoppe opp enda litt til, dukker det opp enda en lyd bakenfor de smektende fiolintonene fra Jacques Malniaks legendariske hotellorkester fra 20- og 30-tallet: Det er lyden av tunge støvler som sliter ned de en gang så elegante trappene. Hele hotellet var rekvirert som losji for tyske offiserer i årene 1940 til 1945. I 1943 ble Malniak, den vennlige og beskjedne musikeren og dirigenten som hadde studert under professor Leopold Auer, og en gang endog spilte under Edvard Griegs ledelse ved en konsert i Warszawa, deportert og gasset i hjel av tyskerne i Auschwitz.
Men i det store og det hele skal de tyske offiserene ha oppført seg pent under sitt opphold i Trondheim, som altså ble det nærmeste de kom å innta Britannia. Da var det verre da de norske motstandskjemperne overtok hotellet etter krigen, og oppdaget brennevinslageret tyskerne hadde etterlatt seg. Hoderystende trøndere husker fremdeles at ravende fulle Milorg-veteraner skjøt med skarpt ut fra vinduene.
I 2007 er det heldigvis ingen som skyter med skarpt, bortsett fra værgudene. Kulden har lagt en usynlig klo av is over selve luften, og skulle en lett bedugget by:lam-delegat utpå kvelden våge seg på å late vannet i nærmeste snøfonn, risikerer man etter sigende å fryse fast i sin egen stråle.
Uansett ble by:Larm 2007 åpnet av ordfører Rita Ottervik, som deretter overlot plassen til et elleve mann sterkt panel om skulle diskutere nedasting og piratvirksomhet på nettet. Dagbladet oppsummerer i dag debatten som ”sabeltannløs” (!), men det foregikk i hvert fall i siviliserte former, der unge Joel Syverud fra Piratgruppen gjorde et spesielt sympatisk og velforberedt inntrykk.
Senere på kvelden ble det klart for å rykke ut i sprengkulden, der Ballade først søkte tilfukt på Urørts presentasjon på Blæst, der både Ida Marie og The Cables gjorde livate konserter. Senere ble det Dora, den mastodontiske ubåt-hallen som tyskerne etterlot seg som et evig minnesmerke over krigen, og som på rekordtid har blitt bygget om til å huse hele seks scener. Her fant vi Leo Zieglers rabiat ironiske rockmausoleum, der norsk populærmusikkhistorie av i dag ligger som forridd vrakgods på gulvet, mens Åge Aleksandersens briller gjennom tidene tar all hedersplass. Det er et stykke samtidsironi av aller beste skuffe, og vel verdt et besøk for både kulturministre og andre pamper.
På Dora, der man til en hver tid kan oppleve minst en konsert, fikk vi også med oss dub-funky Northern Star Groove Alliance (sikkert bra med litt jazztobakk til), metalliske Keep Of Kalessin (hardt, presist inndrillet og riffsterkt), svenske Raymond & Maria og sympatiske, men lett opphaussede Heroes & Zeroes. Så bar veien over til Fristaden Svartlamon, der folk varmet seg ved brennende oljetønner ute på plassen, og Ave Henriksen og Ståle Storløkken spilte en magisk, humoristisk og på alle måter intenst konsentrert konsert, godt støttet opp av vennlige, varme og virtuose In The Country. Vi avsluttet kvelden med rå, skranglete kunst-pønk med Ranheim på Cherrox, der Per Gisle Galåsen flerret gitarstrengene til stor effekt.
Å ja, et siste ord, før det igjen bærer ned til seminarer og foredrag, og dermed vender vi tilbake til ”Alle søte Trondhjemspiker”, som vi siterte fra i starten her. De mest iherdige av dagens eksemplarer av arten, det vil vel si oldebarna til de som en gang ble så vakkert besunget, svinser rundt i miniskjørt og nylonstrømper, og det altså i temperaturer som ville fått russiske prostituerte til å kaste inn håndkleet for lenge siden.
Det er noe eget med disse trønderne.
