Arvid Skancke-Knutsen: - Djevelens advokat
DEBATT: - Blant rockanmelderne i de fire største Osloavisene i 2005 var det bare tre kvinner. I dag er det fremdeles slik at verken Dagsavisen og VG har kvinnelige anmeldere på popmusikkfeltet. Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor det er slik, men jeg vet at det på papiret ikke burde være sånn. Den moderne norske musikkavis-æraen ble innledet av en kvinne, Gerd Johansen, da hun startet opp Nye Takter i 1977. Tredve år senere er det fremdeles få kvinnelige stemmer som hevder seg. Dette sa Arvid Skancke-Knutsen i debatten under seminaret Musikk og kjønn. Les hele innlegget her.
Av Arvid Skancke-Knutsen
Når vi i dagligtale snakker om en ”komponist”, tror jeg de fleste av oss umiddelbart ser for oss en mann - gjerne en litt eldre og litt avdød herre. Når vi hører ordet ”musiker”, ser vi antagelig også en mann – kanskje litt yngre og litt mer uflidd. Og når vi hører uttrykket ”kjønn og kultur”, som er navnet på denne konferansen, tror jeg vi fort setter inn ordet ”kjønn” som et synonym for ”kvinne”.
”Kjønnsspørsmål” blir ofte identisk med ”kvinnespørsmål”, som om det var et område som ikke angår menn, eller der menn bør nektes adgang, fordi alle menn nå en gang sitter på toppen av maktpyramiden.
Bevegelsesfrihet
Men kjønnsspørsmål burde oppta og inkludere oss alle, uansett kjønn, religion eller legning, uansett bakgrunn eller kulturelle preferanser, fordi det sier noe sentralt om hva vi er, hvordan vi forholder oss til oss selv og hverandre -- og hvordan andre oppfatter oss. Og fordi kjønnsrollene ofte er viktige grunnpremisser i forhold til om vi oppfattes som individer eller bare representanter.
Kjønnsspørsmål og kjønnsroller handler kort sagt grunnleggende om vår bevegelsesfrihet.
Overskriften for denne delen av seminaret er ”kjønn og media”. Jeg skal prøve å si litt om begge deler, og ikke minst viktigheten av å være løver og løvinner. Men først skal jeg gi ordet til et av de individene som har bidratt mest til å endre vår oppfatning av det moderne mennesket som sosialt vesen, og ikke minst som kjønnsvesen:
I 1932 skrev Sigmund Freud foredraget ”Kvinnelighetens problem”, der han i et avsnitt sier følgende: ”Man mener at kvinnen har bidratt lite til oppdagelsene og oppfinnelsene i kulturhistorien, men kanskje er det likevel én teknikk de har oppfunnet: Fletning og vevning.”
Hvorpå han går videre til å forklare ”kvinnens eneste bidrag til kulturhistorien” med at hun i ren penis-misunnelse begynte å fikle med sitt eget kjønnshår.
Vi kan le av Freud i dag, eller beklage at slike påstander kunne settes frem av en så innflytelsesrik tenker og vitenskapsmann så sent som i starten av 30-tallet. Men Freud var et barn av sin tid, akkurat som vi er det, og som også våre barn vil være det. I dag ser vi på det som en selvfølge at kvinner kan delta på ethvert område i samfunnslivet, og ikke minst innen kunstfeltet.
Djevelens advokat
Men for en gang å leke djevelens advokat: Spør noen av oss om å nevne én betydelig, kvinnelig, amerikansk filmregissør fra de siste femti årene, tror jeg de fleste av oss fort blir svar skyldig. Og ber du en musikkinteressert nordmann om å gi deg navnet på én kvinnelig, norsk jazztrommeslager, eller bare én kvinnelig, norsk metal-gitarist, tror jeg svaret fort blir mye av det samme.
En gang i tiden intervjuet jeg rocklegenden Iggy Pop, mannen som ofte omtales som ”pønkens gudfar”, og spurte ham hva ”rock’n’roll” betød for ham. Han tenkte seg lenge om, og sa: ”Rock’n’roll er utveksling av hemmelig informasjon”.
Svaret til Iggy Pop går inn i en gnostisk tradisjon, som sier at veien til kunnskap går gjennom personlig erkjennelse; et plutselig lynglimt av innsikt, som ikke bare overflødiggjør den undertrykkende eliten, men også forteller deg at det du hittil har blitt fortalt er en løgn.
Autonomi
Innenfor kunst- og kulturfeltet har man lenge forfektet en underforstått autonomi, der myten om det inspirerte, mannlige geniet står sterkt. Kunstneren drives av indre krefter til virkelig revolusjonært nybrottsarbeid; han blir misforstått og motarbeidet, men til slutt vinner det evig åndfulle over den reaksjonære tidsånden. Kunstneren, komponisten og musikeren er ikke et barn av sin tid, men et begunstiget åndsvesen hevet over samfunnets regelverk. De reglene som gjelder for arbeidslivet, og for samfunnet for øvrig, kan ikke gjelde for den guddommelig inspirerte kunstneren. Komponisten bærer Kainsmerket på sin panne, og er derfor hellig og utstøtt på samme tid. Han er kort sagt urørbar; som Adam før syndefallet.
Men om man ikke riktig svelger denne myten, og i tilegg skulle våge å underlegge kulturen og kunstfeltet de samme målestokkene som gjelder for samfunnet for øvrig, kan man fort gjøre interessante oppdagelser. Slik som: Adam er kanskje i Paradis, men hvor er Eva?
For kunst- og kulturfeltet tåler tilsynelatende ikke å bli fratatt den immuniteten som den mannlige genimyten gir det. Musikkbransjen er som geitekillingen som ikke ville telles – og det muligens med god grunn.
- Norsk jazzforum mer konservativ enn den norske kirke
En undersøkelse Ballade gjorde i 2005 viste i hvert fall at Gramo, IFPI, FONO, TONO, NOPA, Norwaco og MIC i snitt hadde 15% kvinner i sine styrer. Martha Breen spissformulerte dette slik: Et krav om 40% kvinner i alle styrer ville ha drept musikkbransjen over natten.
Eller som Anne Lorentzen nylig påpekte: Med en kvinneandel på bare 14,5 % fremstår Norsk jazzforum som mer konservativ enn den norske kirke, som til sammenligning kan skilte med en kvinneandel blant prestene på 19 %.
Om vi holder oss til dette religiøse bildet, ville det klassiske musikklivet snarere fremstå som en vel bevoktet moske. For det er ingen tvil om at det står enda verre til innen kunstmusikken, om vi nå en gang skal kreve at også musikkfeltet må kunne holde mål i likestillingspolitisk sammenheng.
I tallene for 2006 er det ingen kvinnelige daglige ledere, ingen kvinnelige kunstneriske ledere og ingen kvinnelige sjefsdirigenter hos de store, klassiske orkestrene her hjemme. Og musikken man spiller er nesten uten unntak skrevet av menn.
Gamle, døde menn, att på til.
Kort sagt: Med likestillingspolitiske briller er bildet jevnt over lite oppløftende, og endrer seg lite fra genre til genre.
Og hva verre er: Den lave kvinneandelen i styrene speiler i de fleste tilfeller virkeligheten, slik den fremstår i selve musikkfeltet, og hos medlemsmassen til musikkorganisasjonene: Både TONO og NOPA har bare ca. 12 prosent kvinnelige medlemmer. I den genreoverskridende organisasjonen GramArt anno 2007 utgjør kvinner bare 18 % av medlemsmassen.
Bare 13 av Norsk Komponistforenings 140 medlemmer er kvinner.
Løver og løvinner
Men da bør vi samtidig minne oss selv om moralen i en av Æsops mest kjente fabler, der dyrene diskuterer hvem som får flest barn. Til sist svarer som kjent løvinnen, som sier: ”Bare én – men det er en løve.”
Diskusjonen mellom dyrene kan kanskje minne oss om visse kulturpolitikere, som for tiden signaliserer tydelig at de vil ”straffe” de musikkfeltene som ikke oppviser høye nok kvinneandeler. Men er jazzfeltet i Norge virkelig så dårlig stilt, når det kan fremvise en Karin Krog, en Hanne Hukkelberg, en Kristin Asbjørnsen, en Bodil Niska, en Sidsel Endresen, en Frøy Aagre?
Og om organisasjonsfeltet først skal belønnes eller straffes ut i fra sine kvinneandeler, hvorfor får ikke Norsk Rockforbund, som ledes og styres av kvinner, økonomisk gjennomslag for sine tanker om viktigheten av støtte til klubbene rundt om i landet? Og hvorfor fjernes LOK-støtten, som har vært så viktig for støy- og impro-scenen, som kanskje er det mest likestilte musikkmiljøet Norge noensinne har sett?
Midtsidepiker og samtidsbagateller
Kvinnene utgjør kanskje under ti prosent av medlemsmassen i Norsk Komponistforening, men til gjengjeld er mange av de tretten svært anerkjente, profilerte og dyktige. Det burde her være nok å nevne navn som Cecilie Ore, Synne Skouen, Ragnhild Berstad, Natasha Barrett, Lena Grenager og Maja Ratkje.
Men nettopp Maja Ratkje, som kanskje er den mest kompromissløse cross over-utøveren i Norge i dag, som spiller nærmere 200 konserter i året, som har fått den komponerte musikken sin fremført i mer enn 40 land – hun ble av Ole Martin Ihle i Morgenbladet omtalt som ”Morgenbladets midtsidepike.” Da Ratkje reagerte på denne nedlatende kommentaren - ikke på vegne av seg selv, men på vegne av kvinnelige komponister generelt – svarte Ihle med å avfeie kritikken som ”samtidsbagateller”.
”Samtidsbagateller” – men det er jo nettopp det som pressen dag ut og dag inn trykker ned i halsen vår!
Gerd Johansen
Jeg tror det finnes kvinner som kan skrive godt, og jeg tror det finnes menn som kan skrive godt. Og jeg tror på det eksempelet som rollemodeller gir.
Blant rockanmelderne i de fire største Osloavisene i 2005 var det bare tre kvinner. I dag er det fremdeles slik at verken Dagsavisen og VG har kvinnelige anmeldere på popmusikkfeltet. Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor det er slik, men jeg vet at det på papiret ikke burde være sånn. Den moderne norske musikkavis-æraen ble innledet av en kvinne, Gerd Johansen, da hun startet opp Nye Takter i 1977. Tredve år senere er det fremdeles få kvinnelige stemmer som hevder seg.
Gerd Johansen ble fort omgitt av menn, noe som kanskje sementerer inntrykket av den skjeve kjønnsbalansen i musikkpressen. Men min personlige erfaring gjennom et langt liv i musikkpressen, der jeg bl.a. har jobbet i redaksjonene til Puls, Rock Furore, Natt & Dag og Ballade, er at kvinner ikke ble holdt tilbake, eller i særlig grad ble ofre for mannlige herskerteknikker.
Tvert imot ble de ønsket velkommen, og til en viss grad også dyrket frem. Ikke bare fordi redaksjonene var oppmerksomme på likestillingsperspektiver, men også fordi man ønsket seg flere kvinnelige lesere, og så kvinnelige skribenter som et middel for å oppnå dette. Problemet var snarere at så få kvinner meldte seg på banen.
Da forfatter Arne Berggren i 1993 uttalte seg om kvinnelige musikkskribenter som egentlig ikke var så interesserte i musikkfeltet, men bare drømte om å bli ”kulturskribenter”, ble mange av jentene i datidens rockemagasiner sinte. Men bare et par år senere hadde tiden og tidsånden gitt Berggren rett. De beste, kvinnelige musikkskribentene forsvant ut på den sentrale sidelinjen – nettopp ved å posisjonere seg som kulturskribenter, polititiske redaktører og forelesere i ”seriøs” journalistikk. Rock var en ungdomspasjon, som nå skulle løses ut i aksjer i den ”virkelige” verden.
Om John Lennon hadde rett i at ”woman is the nigger of the world”, var musikkskribent-virksomhet på 80- og 90-tallet fremdeles et ”negerarbeid”, som ble sett ned på av de som mente seg å representere høykulturen. Musikkritikk innen populærmusikkfeltet representerte en primitiv kultur, den ble sett på overflatisk og anti-intellektuell – og som noe som man skulle vokse i fra. På den andre siden var den – for nå nok en gang å sitere Iggy Pop – ”kommunikasjon av hemmelig viten”.
Revolusjonen
Den amerikanske homseaktivisten Jon-Henri Damski skriver i boken ”Dead/Queer/Proud” om hvordan unge, mannlige rockere på sekstitallet tok avstand fra Mick Jagger, fordi han ”danced and pranced like a woman”. Rockemusikken ble sett ned på samme måte som jazzmusikken bare noen tiår tidligere: Som noe dekadent, lurvete og nedbrytende; med minst én fot fremdeles godt plantet i jungelen. Rockemusikken var en revolusjon, og ikke minst en kjønnsrevolusjon, med aktører som hjalp til å snu opp ned på kjønnsrollemønstrene: Elvis Presley, Jimi Hendrix, Prince, Madonna, Anthony Johnson: Alle har de – for å sitere den amerikanske musikkviteren Susan McClary - ”snudd opp ned på våre bilder av hva som er attraktivt, maskulint og feminint”.
Den seksuelle, feminiserende og tvekjønnede rockkulturen ble demonisert av kristne miljøer, sett ned på av høykulturen, og erklært som klassefiende av ml-bevegelsen her hjemme. Og likevel vant rocken slaget om morgendagen – naturligvis gjorde den det!
Men samtidig som rocken motvillig ble erklært som ”kunst”, eller i det minste som en musikkart som også kunne ha ”kunstneriske”, ”ansvarlige” og ”sosiale” kvaliteter, og de store mediene omfavnet den som en direktebillett til store ungdomsgrupper, mistet den også noe av sin sjel. Her hjemme skjedde det først et stykke ut på 90-tallet – og symptomatisk nok like etter at alle de tre oppegående musikkbladene – Puls, Beat og Rock Furore – hadde gått inn. Den hemmelige kommunikasjonen tørket inn, og levde videre i oaser på Internett.
- Reaksjonært
Det ble vargtid; og musikk ble de store medienes slagmark. Da Anne Aasheim i 2006 inntok redaktørstolen i Dagbladet, sa hun i sin tiltredelseserklæring:
“Vi vet at kvinner er SVÆRT kravstore når det gjelder konsum av nyheter. De vil ha kvalitet & opplevelse, grundighet & bredde. Og de liker å lese mye. Jeg tror altså at hvis vi lager en drivende god avis for kvinner så vil dette også være en drivende god avis for oppegående menn!”
Om vi bytter ut ”kvinner” i dette utsagnet med ”hvite”, og ”menn” med ”svarte”, er det ikke vanskelig å se hvor håpløst reaksjonært det hele er. Aasheim snakker om kjønn, som om kvinner var fra Venus, og menn fra Groruddalen. Og i Søndagsbilaget kan vi lese alt vi lyster om fletning og vevning.
Problemet med pressen og media, uansett om det står kvinner eller menn bak, er at de skriver om ”Idol”, mens de en gang hadde idealer. Og de fortsetter å dyrke overflatene, og skriver om sex, mens de burde ha skrevet om kjønn.
Jeg tror statens, politikernes, musikkbyråkratenes, organisasjonenes og redaktørenes oppgave i dette, om vi nå snakker om ”fraværet” av kvinnelige komponister, eller mangelen på kvinnelige rollemodeller innen musikkritikken, er å legge forholdene best mulig til rette for at utviklingen skal snus, slik at begge kjønn skal få best mulig anledning til å uttrykke seg som individer. Men ikke å bruke noe millimetermål på kvinnelig versus mannlig deltagelse.
Hund og katt
Om kvinneandelen skal opp, må flere kvinner rett og slett melde seg på banen.
Vi kan kalle kunstnermyten for avleggs, men jeg tror ikke vi bør begrave den helt. Ingen komité ba Billie Holiday synge så sårt og sterkt. Ikke noe utvalg anbefalte Iggy Pop å rulle seg i peanøttsmør og glasskår. Ingen bransjeorganisasjon bestilte Nirvana, Joy Division, Velvet Underground eller Patti Smith. Ingen kulturminister kunne ha kvotert Janis Joplin inn i Big Brother & The Holding Company.
De var løver og løvinner. Og de kommuniserte hemmelig viten. Og de bar Kainsmerket, fordi de var mennesker som krevde sin bevegelsesfrihet.
Jeg har avslutningsvis lyst til å sitere til en forfatter, som nylig uttalte: ”Når jeg skriver, er jeg like lite kvinne eller mann, som jeg er hund eller katt.”
Så kan dere jo selv gjette hvilket kjønn forfatteren har.
En gang i fremtiden, og jeg håper den kommer snart, må vi slutte å snakke om ”kvinnelige komponister”; om ”kvinnelige musikkskribenter”; om ”kvinnelige styreledere.” Vi må bli kvitt frimurerlosjene, og de rent mannlige arenaene.
Vi må bli farge- og kjønnsblinde, men ikke ukritiske.
For i så fall er ingenting vunnet.
Denne teksten ble framført som Skancke-Knutsens innledning til paneldebatten Musikk og kjønn i mediene, som var en del av seminaret Musikk og kjønn - om kjønnsarbeidsdelingens mange varianter, grunner og virkninger i musikklivet, arrangert av Musikkinformasjonssenteret MIC, NTNU, Norsk Jazzarkiv og Norsk kulturråd.
