Kvinnelig komponist?
INNLEGG: - Norden er en rimelig problemfri sone for kvinner. Vi har mulighet til å velge nesten hva som helst, både profesjonelt og privat. Mange mennesker innenfor musikkfeltet, det være seg arrangører, musikere eller bevilgende myndigheter er opptatt av at kvinner som komponerer skal ha like muligheter som menn som komponerer. Det er Lene Grenager som skriver dette i en artikkel som har utgangspunkt i et innlegg på seminaret Musikk og kjønn i oktober i fjor.
Av Lene Grenager
Faktum er at jeg som norsk komponist og kvinne i veldig liten grad føler meg forskjellsbehandlet i mitt daglige arbeide som komponist. Jeg har nok å gjøre, jeg har god kontakt med musikere og jeg møter sjelden rare holdninger til kvinner som komponerer fra dirigenter og ensembler.
Det er, som det heter, en helt naturlig ting at en kvinne kan uttrykke seg også gjennom skrevne partiturer.
Jeg tror det er andre mekanismer som til syvende og sist styrer omfanget av oppmerksomhet i det offentlige rom og antall framførte verk. Hvordan man kommer seg opp og fram i verden synes som et mysterium for meg: Sannsynligvis er det en eller annen komplisert ligning som spiller inn, et inntrykk jeg tror jeg deler med mange av mine kollegaer av begge kjønn. Jeg velger altså å tro at min situasjon som komponist inneholder få undertrykkende elementer.
Skriver menn og kvinner forskjellig musikk?
Samtidig som det altså ikke preger meg nevneverdig hver dag at vi fremdeles snakker om komponister (altså menn som komponerer) og kvinnelige komponister (altså kvinner som komponerer), er det klart at problemstillingen finnes.
I enhver sammenheng hvor jeg skal spørres ut om min musikk i offentligheten, enten det er som komponist eller utøver, finner journalisten det nødvendig, uavhengig av om vedkommende er mann eller kvinne, å spørre om hvordan det føles å være kvinnelig komponist, hvordan det er å være kvinnelig improvisasjonsmusiker osv.- noe jeg selvfølgelig ikke kan svare på fordi jeg jo bare vet hvordan det er å være meg.
Et annet spørsmål som stadig dukker opp er hva som er forskjellene på menn og kvinner som komponerer og hvordan det gir seg utslag i den musikken som er resultatet av disse prosessene.
En kollega av meg fikk spørsmål om dette for ikke så lenge siden (en mann) og han fortalte at han i grunnen aldri hadde tenkt på at det var noen forskjell, men fordi journalisten stilte spørsmålet hadde han begynt å spekulere.
Vi snakket litt sammen om dette, men for hver karakteristikk han kom opp med som mer typisk for kvinner enn for menn som komponerer, klarte vi begge uten store vanskeligheter å finne både menn hvis musikk kunne karakteriseres på samme måte og kvinner som overhodet ikke svarte til karakteristikken.
Min kollega mente kanskje allikevel at kvinner er litt flinkere til å konsentrere seg, noe jeg stilte meg tvilende til. Spørsmålet er til syvende og sist hvorvidt dette overhodet er interessant å finne ut av all den tid musikken som kommer ut enten er god eller dårlig, enten er noe man liker eller noe man ikke liker.
Hvis vi ser på sammensetningen av medlemmene i Norsk Komponistforening er det klart at det er ganske få kvinner i forhold til menn; det dreier seg om ca 10% av foreningens medlemmer. Dette prosenttallet holder seg relativt stabilt i forhold til at antallet komponister totalt øker. Og jeg møter stadig folk som er bekymret for rekrutteringen av kvinner til komponistutdanningene i Norge.
Jeg synes i utgangspunktet at å ha som mål at halvparten av landets komponister skal være kvinner er absurd, og at disse tallene ikke tar høyde for at kvinner utrykker seg musikalsk på mange andre måter enn å skrive noter på papir. Vi blir ikke nødvendigvis mer likestilt dersom fordelingen av menn og kvinner i komponistforeningene er 50/50.
Kunsten må få springe ut av de individer som virkelig ønsker å skape den, men samtidig er det viktig at muligheten for jenter og gutter til å velge komponistyrket er like gode. Og her tror jeg det er en del som kan gjøres.
Ut over klisjeene
Jeg tror at en av de største utfordringene er å nå ut over de dominerende klisjeene om komponisten og da mener jeg at vi må ta et oppgjør med, ikke bare de rådende kjønnsstereotypier, men også andre villedende bilder av komponistyrket.
Av de to klisjeene Gud som gammel mann med skjegg og Komponisten som gammel mann med skjegg tror jeg myten om Komponisten er den mest seiglivede.
Det å nå ut til barn og unge slik at de får se at komponister kommer i alle kjønn og størrelser, bør være en viktig oppgave.
I min oppvekst var det kanskje fokus på at kvinner kunne velge å bli snekker eller ingeniør eller anleggsarbeider, men komponist var ikke nevnt blant mulige yrkesveier.
En annen myte er komponistens suverenitet og autoritet. At komponisten nærmest er et geni som har oversikt og kunnskap om alle aspekter ved alle instrumenter, akustikk, teknikk, spiller perfekt fra blad på piano og i tillegg har både absolutt gehør og absolutt rytme, er vel for de aller fleste av oss komponister en sørgelig overdrivelse.
Viljen til å lære og til å samarbeide med andre er vel så viktige egenskaper. De aller fleste komponister jeg kjenner samarbeider nært med utøvere for å lære seg nye ting. Hvordan man utvikler seg som komponist og hvilken innfallsvinkel man har til det kreative arbeidet er veldig forskjellig, og bildet av komponisten som et ensomt geni stemmer etter mine erfaringer ikke.
Dette bringer oss inn på at komponistrollen stadig er i endring og at det i vår tid stadig skapes nye måter å være komponist på. For det er viktig å huske at mange som skaper musikk ikke går veien via partitur, men velger å bruke andre måter å formidle musikalske tanker på.
Det er for eksempel blitt vanligere at komponister samtidig er med på utøvingen av sin egen musikk, det være seg via elektroniske medier eller for eksempel i samarbeid om multimediepregede forestillinger. I visse deler av samtidsmusikken er grensene i forhold til scenekunst og andre kunstformer i ferd med å viskes ut.
Likestilling her - og der
Arbeidet for lik behandling av kvinner og menn i musikklivet er avhengig av likestillingskampen i samfunnet ellers. Og den kampen må føres langs mange frontlinjer.
En allmenn bedring av kvinners muligheter i samfunnet vil gi bedrede muligheter også i musikklivet, men jeg synes det er viktig å tenke på at vårt fokus i veldig stor grad ligger på vår egen verdensdel og at vi i forsvinnende liten grad hjelper undertrykte mennesker i andre deler av verden.
Det å ha muligheten til å uttrykke seg musikalsk er et privilegium. Jeg synes ikke man kan legge nok vekt på et slikt faktum. Vi er privilegerte.
I Norden har vi vunnet respekt for at dette er et arbeid på linje med andre yrker, og at en kunstners virke til en viss grad står utenfor de rammer som andre grupper i samfunnet må forholde seg til.
Jeg kan skrive og spille så stygg eller pen eller kritisk eller ironisk musikk jeg bare vil, jeg vil til og med få betalt for det.
I andre deler av verden er det slett ikke slik.
Artikkelen er en forkortet versjon av Grenagers bidrag til MICs seminar om Musikk og kjønn i oktober 2007. Norsk kulturråd i samarbeid med Fagbokforlaget vil i løpet av våren gi ut en artikkelsamling basert på innlegg på denne seminaret. Redaktører for artikkelsamlingen er Astrid Kvalbein og Anne Lorentzen. Denne artikkelen er gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatter og Norsk kulturråd.
Grenager er komponist og improvisasjonsmusiker. Hun er blant annet medlem i ensemblene SPUNK og Lemur.
Siste kommentarer:
1 lokal kommentar til denne artikkelen
HALLO
Skrevet 30.08.2009 10:35 av opp
jeg er veldig god til a synge og har skrevet en sang!!!!