- Tankeløs programmering

INTERVJU: Happy Days møter kritikk for kjønnsfordelingen ved årets festival. Komponist og musiker Maja Ratkje og pianist Else Olsen Storesund mener kjønnsfordelingen var påfallende i negativ retning. Ratkje spør om festivalen har en antifeministisk agenda, Storesund mener det er en prestasjon å unngå kvinnelige utøvere. - Når det gjelder å velge ut enkeltstykker i en festival må vi til syvende og sist gå for det vi brenner for, og det som er mest interessant i den konkrete sammenhengen, sier kunstnerisk leder i Happy Days Trond Reinholdtsen.

Maja Ratkje live (Foto: Maarit Kytöharju)



Av Carl Kristian Johansen

Komponist og musiker Maja Ratkje gjorde en navneopptelling basert på årets Happy Days-program. I lederteksten til kunstnerisk leder Trond Reinholdtsen er det nevnt 17 menn og én kvinne, i det øvrige programmet til Happy Days fant Ratkje 92 manns- og ti kvinnenavn.

- Dette kan ikke bortforklares med at man velger kvalitet framfor kjønn. Har Happy Days en antifeministisk agenda her, spør Ratkje.

Ved paneldebatten som innledet festivalen fredag kunne man på forhånd finne utelukkende mannlige deltagere som skulle belyse årets festivaltema, nemlig sinne.

- Først tenkte jeg at det var en fin spredning av journalister, komponister og billedkunstnere i panelet, så la jeg merke til at det ikke var kvinner der. 14 av 14 navn var menn. Jeg stusset over at det skulle være vanskelig å finne damer til dette panelet.

- Mener Happy Days at sinne er en mannsting? Blir kvinnelig sinne sett på som noe irrasjonelt man ikke kan bruke kreativt eller akademisk? Er de så gammeldagse at det er det som er synet, spør hun.

Ratkje mener tendensen viser det samme som i medlemsstatistikken til Norsk komponistforening.

- Det virker mest sannsynlig å være en tankeløs overføring av det man er vant til. Som samtidskomponist er man vant til å omgi seg med andre menn som man deler preferanser med. Det er en overføring av den tankegangen.

Relatert til kjønnsbalansen ved de store rockefestivalene som Øyafestivalen, Hove, Quart og Norwegian Wood, mener Ratkje der et mønster i at menn booker menn.

- Tankeløse menn booker menn, vil jeg heller si. De har dessverre vært for lenge i sitt eget miljø til å tenke at det finnes damer som kan være med på noe slikt.


Menn sintest?

Pianist Else Olsen Storesund mener også at fraværet av kvinnenavn i Happy Days-programmet var påfallende i år.

- Det er ganske utrolig at det går an. Man kan nesten spekulere i om de har gjort det bevisst. Kanskje menn tror de er sintest av alle, men vi kvinner vet at det ikke stemmer, sier Storesund.

Hun mener det er en mangel på kunnskap i Happy Days.

- Det er så mange flotte kvinner i dag bare i Norge. Det vanskelig å unngå å treffe på kvinner på de norske scenene nå, og det er veldig fint for det har vært mannsdominert i alle år. Det er ganske godt gjort å unngå de kvinnelige utøverne, sier Storesund.


- Kjønn på agendaen

Komponist Trond Reinholdtsen er kunstnerisk leder i Happy Days, en stilling han deler med Lars Petter Hagen. Reinholdtsen tilbakeviser at det var en bevisst strategi å prioritere menn for å belyse årets festivaltema.

- I samtidsmusikkmiljøet er kjønnsfordelingen dessverre fortsatt veldig skjev. Kvinneandelen i Komponistforeningen er omtrent den samme som hos oss vil jeg tro, kanskje enda lavere, sier han.

- Til paneldebatten spurte vi en rekke kvinner om å delta, blant disse to feminister. Alle måtte si nei av forskjellige årsaker. På komponistsiden forsøker vi også alltid å lete spesielt etter kvinnelige komponister, men med årets tema ble det en overvekt av prosjekter laget av menn, sier Reinholdtsen.

Hvordan oppfatter du kritikken?

- Jeg tar det til etterretning, og er åpen for å ta i mot innspill på interessante kvinneprosjekter. Samtidig er det litt urettferdig overfor de kvinnene som faktisk var sentrale aktører i festivalen, som Monica Winther, Antia Hillestad, medlemmer i Støykoret, Norwegian Noise Orchestra og en rekke av de utøvende musikere, i tillegg til at filosofen Chantal Mouffe ble presentert på teorikvelden.


- Ikke alltid politisk korrekt

Den kunstneriske lederen sier at kvinnerepresentasjon står høyt på agendaen til Happy Days, selv om det ikke nødvendigvis har blitt reflektert i årets program. Av Ny Musikks samlede produksjoner i 2008 er kvinneandelen på over 60 %, sier Reinholdtsen.

- Vi prøver hele tiden å finne interessante kvinnelige komponister og spør oss om det finnes kvinner som kan representere en kunstnerisk innfallsvinkel like bra som menn. Vi må fortsette å kvotere i styreverv, men når det gjelder å velge ut enkeltstykker i en festival må vi til syvende og sist gå for det vi brenner for, og det som er mest interessant i den konkrete sammenhengen, sier Reinholdtsen.

- Det har vært en mye høyere andel kvinner tidligere år, men det kan hende at inngangen i år med temaet ”sinne” spesielt har favorisert ”maskuline” prosjekter, hvis det finnes noe slikt. Men det kan jo også være interessant i seg selv. Performancekunstneren Julian Blaue og hans to kvinnelige assistenter forsøkte for eksempel å grunnlegge en stat fri for innvandrere, handicappede og kvinner på Youngstorget under festivalen. Sinne er ikke alltid politisk korrekt.

Er sinne en mannlig egenskap?

- Nei, det tror jeg ikke, men av sinne uttrykt gjennom kunstprosjekter var det disse arbeidene vi syntes var mest interessante, sier Reinholdtsen.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

6 lokale kommentarer til denne artikkelen

 

 
 
SHIT HAPPENS - ALT FOR OFTE...
Skrevet 04.06.2008 17:00 av Katrine Ganer Skaug

Maja Ratkje og Else O. Storesund har definitivt poenger, hovedsakelig to, som jeg umiddelbart støtter:

1) mye tankeløs vanetenking i kjønnsperspektiv hva angår roller og representasjon i musikklivet, og generelt lite ansvarstagen for å rette opp denne skjevheten. Jeg tror at vi fortsatt snakker om et tabu og det er mer enn pinlig.

2) en - for noen av oss - kunstnerisk glipp å ikke ta med sinte damer (det finns ikke noe sintere, gjør det vel?) under årets pokkerivoldske program.

Til punkt 1) her må det jobbes - få budskapet ut for svarte! MEN, - og dette er viktig - :
Happy Days produseres av Ny Musikk. Av alle musikkinstitusjoner (og særlig på den eksperimentelle scenen) i Norges land idag, skal man lete lenge etter et sted der det til de grader finnes aktiv vilje i retning alternative løsninger, det være seg i kunstneriske, organisatoriske, og representasjonsmessige nivåer. Både i ledelse og program året rundt prioriterer NM gjennomgående modige, originale løsninger, derav en faktisk bevisst satsing på kvinner, og vanetenkning er vel det siste man assosierer med politikken der gården.

Til punkt 2) alltid delikat å blande kjønnsdebatt inn i kunstneriske prosesser, det er her vi kommer til det store tabuet. Et program som er ensidig representert speiler - ja, et ensidig programtenkning. Trond Reinholdsen hevder at de har hatt kvinner inne på planleggingstadiet og jeg har ingen grunn til å tvile på dette. Med andre ord: Shit happens!

Kjør debatt, og bruk eksemplet HD for alt det er verdt, men sikt grundig, så treffer vi enda bedre i det videre!

Katrine, styremedlem i Ny Musikk

Svar på kommentar

 
 
KVINNER FOR ENHVER PRIS???
Skrevet 04.06.2008 19:45 av Febermannen

Maja Ratkje og Else O. Storesund har funnet grunn til å kritisere Ny Musikk. Kvinner skal kvoteres inn mener de. Selv om de sikkert menr at Trond Reinholdtsen lager et bra musikalsk program så er ikke det bra nok. For enhver pris skal kvinner inn i programmet, selv om kunstneriske intensjoner da må lide.
Maja Ratkje og Else O. Storesund, dette holder ikke. La kunsten leve uten unaturlig å kvotere inn kvinner eller andre.

Svar på kommentar

 
 
KNEBLET?
Skrevet 04.06.2008 19:53 av Terje Erik Johansen Gerder

Kvinner skal synes og engasjeres på samme måte som menn, det er en selvfølge.
Men det kan vel ikke være noe ålreit å være kunstnerisk leder av en festival hvis man blir diktert av kunstnere?

Svar på kommentar

 
 
DETTE HANDLER IKKE OM KVOTERING!
Skrevet 09.06.2008 12:51 av Else Olsen S:

Dette handler ikke om kvotering - det handler om at kvinner faktisk er mer enn dyktige og interssante nok, men at de likevel ikke blir sett av menn til tross for dette.

Kvinner for enhver pris? Ærlig talt, er vi ikke ferdige med diskusjonen om kvinner er gode nok eller ei????
Sitat Maja Ratkje: Menn booker menn. Ikke bare i lederstillinger og andre situasjoner som kanskje er mer vanlige å debattere, men også i kunsten.Det handler ikke om hvor vidt kvinner er flinke nok - det er de.


Else

Svar på kommentar

 
 
DETTE ER EN IKKE EN KVOTERINGSDEBATT, NEI!
Skrevet 09.06.2008 15:28 av Maja Ratkje

Jeg tror heller ikke kunstneriske intensjoner må lide om man senker mannsandelen ned fra over 90% slik dette var et eksempel på. I alle fall ikke når temaet er sinne! Og La oss slippe ord som "kvinneprosjekter", Trond Reinholdsen. Tror ikke jeg kjenner noen damer som ville likt å få kunsten sin plassert under den overskriften.

Svar på kommentar

 
 
VARFÖR VARFÖR VARFÖR?
Skrevet 09.06.2008 17:16 av Thomas Millroth

Jag växte upp ensam med min mor och mina mostrar. Då lärde jag mig avsky och hata detta patriarkala system. Verkligen. Jag tror inte jag är bättre eller klokare än andra, men har dock ett så mycket rikare musik- och konst- och litteraturliv. Det var lätt att inse hur den så kallade vanliga "kvaliteten", den du använder då du bjuder in på festival, då du gör topplistor och andra urval, att den faktiskt inte är en objektiv kvalitet, det är ett urvalsinstrument gjort för att kvotera in så många män som möjligt. Alltså en struktur genom vilken verkligheten silas. Bara upptäckten att lägga detta åt sidan, att speja ut över HELA kulturlandskapet, vilken rikedom. Gjorde en lista spontant häromdagen över 100 viktiga plattor. Bestämde mig inte tänka på hur många kvinnor. Jag gjorde så och räknade sedan: 50-50! Utan att anstränga sig, ty där finns inte bara Ayler, John Stevens, Keith Rowe, Peter Brötzmann, där finns också Irene Schweizer, Maja Ratkje, Hild Sofie Tafjord, Ikue Mori, Yoshimi, Christine Sehnaoui... för att nu bara nämna några absoluta självklara val. Att det skall vara så svårt! Jag blir alltid förvånad. På en svensk festival för ett par år sedan spelade en annan favorit, pianisten Marilyn Crispell. Hon kombinerades med den fantastiske svenske saxofonisten Lars Göran Ulander. Bra!! Fin musik! Men när jag undrade varför Crispells ordinarie saxofonist Lotte Anker inte bjudits in blev de mig svaret skyldiga. Jag tror de handlade i gott uppsåt, men jag har ändå så svårt att förstå...
Tänk så mycket fantastisk musik som man missar - och faktiskt snöps ju densamma av detta svårbegripliga missbruk av makt och urval, också bland människor som gärna vill se sig som radikala.
Thomas Millroth

Svar på kommentar


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no