Feil om Spellemannsprisen
INNLEGG: Opphavsmann og kvinne er under press. Men man løser verken press eller behov for synlighet ved å stikke seg furtent bort i en krok og dele ut noen Edvardpriser for en håndfull spesielt interesserte (og inviterte) i Trollsalen under Festspillene, skriver direktør i Det Norske Kammerorkester, Per Erik Kise Larsen.
Under overskriften ”Heller Edvard enn Sp(r)ellemann” påstår Helge Iberg at opphavsmenn og kvinner får minimal eksponering i Spellemannsprisen, og vil heller ha en Edvardpris på NRK. Det vil ikke konstituert kultursjef i NRK, Alf Magnus Reistad. Torgny Skogsrud tar Iberg i forsvar og mener Reistad er nedlatende i sin argumentasjon mot ham. Men kan det samme egentlig sies om deler av Ibergs innlegg?
Man kan mistenke Iberg for ikke å ta innover seg at de aller fleste av dem som mottok Spellemannsprisen denne våren faktisk selv var opphavsmenn og kvinner til musikken de fikk prisen for. Forskjellen er bare at de også fremfører sin egen musikk. Det er derfor feil å si at Spellemannsprisen ikke anerkjenner komponisten gjennom sine kåringer. Kan det heller være at Helge Iberg ikke anerkjenner mange av vinnerne som skikkelige komponister?
Spellemannsprisen skal vise hele musikkspekteret og det er mange avskygninger mellom den råeste kommersielle popen og den smaleste samtidsmusikken. Det er mange sjangre og utøvere som ikke får vist seg frem i hovedsendingen på TV2, og frustrasjonen er lik hos dem alle. Men vi kan da ikke lage nye prisprogrammer på TV av den grunn.
Jeg kan forstå Ibergs frustrasjon over noe jeg oppfatter som en sjangerdiskusjon mer enn en opphavsdiskusjon i forhold til synlighet og plass i en Spellemannspris som mer enn noen gang skjer på TV-mediets premisser. Men Iberg blir utydelig i sin kritikk på om opphavsmenn og kvinner her står skulder ved skulder eller i et hierarkisk forhold der noen er ”mer” komponister enn andre. Jeg oppfatter at Iberg i det ene øyeblikket tar alle opphavsmenn til inntekt for sin sak for deretter å skyve hovedvekten av disse tilbake i gruppen som hører hjemme i det kommersielle favntak, mens en liten utvalgt gruppe skal få sin egen pris gjennom Edvardprisen. Denne bør TONO sponse og NRK sende i folkeopplysningens gode ånd.
Medievirkeligheten er dramatisk endret, og det er mye vi kunne vært foruten. Jeg oppfatter at Iberg vil tilbake til ”gode gamle dager” med viktige kulturprogrammer i beste sendetid, og at dette er NRKs hovedansvar som lisenskanal. Men vi kan da ikke med hånden på hjertet ønske oss tilbake til en tid der NRK i folkeopplysningens ånd som eneste tilbyder tvang på oss finsk TV- teater og klassiske konserter svært få ville høre. Hadde dette vært en suksess, ville dagens samtidskonserter vært stapp fulle. Når Iberg lengter seg tilbake til kunstens kår for 100 år siden er det mange sider ved det samfunnet jeg ikke vil ha. Verdien av kunsten slik den ble oppfattet da kan ikke isolert sett bringes inn i vår egen tid.
Jeg tror heller ikke på en medievirkelighet der noe som har minoritetens interesse skal påtvinges en majoritet. Prisprogrammer som Spellemann og dermed også en mulig Edvardpris har NRK for lengst definert ut som dårlig TV. Det er det jeg oppfatter at Reistad forsøker å si med sitt innlegg som svar til Iberg. Jeg skulle med glede sett en programskisse fra Iberg eller andre på hvordan en Edvardpris kan lages så mye bedre enn det Spellemannsprisen klarer med målsetting om en oppslutning utover det marginale.
Ja, opphavsmann og kvinne er under press. Men man løser verken press eller behov for synlighet ved å stikke seg furtent bort i en krok og dele ut noen Edvardpriser for en håndfull spesielt interesserte (og inviterte) i Trollsalen under Festspillene, samt et innslag på kulturnyhetene til NRK om man har flaks. Gå heller i dialog med Spellemannsprisen for å bli mer synlig, de etterlyser innspill og er faktisk ganske så tilsnakkende slik jeg har opplevd dem. Se det som en bevisst merkevarebygging nettopp å stå side ved side med populærmusikkens komponister og utøvere slik at også norske samtidskomponister blir sett og hørt i det minste glimtvis av et stort publikum.
Og hvorfor hele tiden fremstå som et offer. Hvorfor ikke skape sitt eget univers slik som mange unge artister gjør. Norsk Komponistforening teller nærmere 140 medlemmer og er en utrolig ressurssterk gruppe mennesker med drøssevis av kompetanse og intellekt. Dere som skal speile samtiden, må ta samtiden på alvor og spille med den, ikke mot den.
Skap egne møteplasser for å nå nytt publikum, analyser og finn ut hva som skal til. Se på trender og retninger i populærmusikken og dra nytte av det dere kan og vil. Det er ikke nødvendigvis noe feil med musikken som skrives, men heller måten dere velger å presentere den på. Vær pådrivere overfor de etablerte institusjonene, kom med forslag til nye konsepter, hvordan dere mener samtidsmusikken kan kommunisere både med et nytt publikum og de utøverne som skal til for å fremføre den. Vær dristige, plassere dere selv i utøverbildet, ta sjanser, gå på trynet. Gjør hva som helst, men slutt med å fremstå som misforståtte kunstnere.
Per Erik Kise Larsen er direktør i Det Norske Kammerorkester
