Navigasjon i lyd og rom
Victoria Johnson forskar på elektrisk fiolin og interaktiv elektronikk. Gjennom prosjektet ”Satellitt” får publikum både sjå og lytta til arbeidet hennar.
Av Ida Habbestad
“I’ve always imagined myself as a pilot of a space ship, flying through that musical universe, going wherever I want to go, encountering sounds in whatever order I choose, realizing a limitless variety of musical forms”.
Fiolinisten Victoria Johnson siterer komponisten Joel Chadabe, ein av pionerane innan interaktiv elektronisk musikk. Utsegnet hans har inspirert Johnson i utforminga av Satellitt-prosjektet, som er del av stipendiatet hennar ved Norges musikkhøgskole.
- Den elektroakustiske musikken har ofte kommet til kort formidlingsmessig. Den blir gjerne fremført i mørke rom, nesten privat. Jeg har ønsket å eksperimentere med ulike rom og fortutsetningene i dem, forklarer Johnson.
Undervegs i stipendiatarbeidet har fiolinisten difor hausta inn røynsler frå ei rekkje lokale med ulike føresetnader – med resultat du kan kikka på her.
- Det ble naturlig å begynne på operataket, som er et av de flotteste arkitektoniske byggverk i Norge. Taket har en naturlig projeksjonsbakgrunn. Da trenger man blant annet ikke å montere opp noe lerret, noe som gir helt spesielle friheter. Samtidig er det risikabelt og utfordrende å spille utendørs, seier fiolinisten.
Smalt men med mange høve
Det risikable, ikkje-friksjonsfrie, virkar vera ei drivkraft for Johnson. Som klassisk utdanna fiolinist har Johnson beina støtt planta i tradisjonen. Eitt av verka i stipendiatprosjektet, ”Victoria Teller” av Henrik Hellstenius, spelar direkte på denne bakgrunnen, og på hennar eige liv. (Den nederste videoen nederst på denne sida.)
Interessa for samtidsmusikk vaks imidlertid fram for drøyt 15 år sidan, mellom anna gjennom samarbeid med Tanja Orning i duoen ”Kyberia”. Det var òg gjennom dette møtet at ho byrja nærma seg teknologiske inngangsportar til musikk, og vart fascinert av den elektriske fiolinen. Som no er hennar store lidenskap – trass i at emnet er smalt.
- Det finnes ikke repertoar for elektrisk fiolin, seier Johson. - Det finnes derimot en rekke verk for akustisk fiolin og tape, som jeg arbeidet med for en seks-syv år siden. Jeg fattet straks interesse også for den interaktive elektroniske musikken. Da forholder man seg ikke på samme måte til en tidslinje. Isteden spiller man noe som man får reaksjoner på elektronisk – som man igjen reagerer på, forklarer Johnson.
Ein viktig del av prosjektet har difor vore å stimulera til å få skrive nye, dynamiske komposisjonar for el-fiolin, og Johnson har i prosjektfasen samarbeidd med komponistar som Knut Vaage, Henrik Hellstenius, Jon Hegre, Thomas Dahl og Peter Tornquist.
Vidare har Johnson arbeidd med å setja seg inn i programvaren kring instrumentet – for sjølv å kunna kontrollera så mange av dei estetiske vala som mogleg.
- Når man kobler seg opp med elektronikk, får man en rekke muligheter som man må ta stilling til – og som man bør kunne kontrollere. Jeg kan selv bestemme om rommet jeg er i skal være kjempestort; legge på en enorm romklang og si at det er mitt navigasjonsareale. Eller jeg kan gjøre det smalt; lage en tynn tone, i et tørt og bittelite rom. Jeg har brukt en del tid framfor datamaskinen for å lære disse tingene, smiler Johnson.
I tilegg har ho, saman med NOTAM, forska mykje på korleis ein styrer desse prosessane på datamaskina ved hjelp av ulike sensorar. Om ei veke får ho tilsendt ein sensorbue frå USA som kan måla trykk, vinkel og hastighet på buen. Desse parametrane kan igjen styra prosessar på maskina.
- Dette krever øving, konstaterer fiolinisten.
- Sensorene som er plassert på buen gir ekstra vekt, så buen vil oppføre seg litt annerledes en normal bue. Dessuten er de sensitive, og man må være forsiktig med å bruke mange av de vanlige samtidsmusikkteknikkene så man ikke ødelegger sensorene.
Som òg følgjer med på den norske forskinga der ein forsøker å plassera sensorar direkte på kroppen, for å kunna la kroppens rørsler trigga eller stryra elektroniske prosessar.
Tverrfagleg
Satellitt inngår som det tredje elementet i prosjektet: formidlinga. Som me har omtalt inkluderar det utforskinga av romlege høve. Og for å leggja til endå eit element, samarbeider Johnson med videokunstnarane HC Gilje, Ellen Roed og Mattias Arvastsson
Ein slik tverrfagleg eksperimentering med elektronikk i musikken og billedkunsten oppsto tidleg på 60-talet. Johnson held fram John Cage og Arne Nordheim samt verket ”TV- cello” (1964) av Nam June Paik og Charlotte Moorman som døme på viktige inspirasjonskjelder.
Òg prosjekt av nyare dato er viktige. ”Violinpower” frå 1978 av Steina Vasulka samt Toshio Iwai i ”Violin-image of strings” frå 1997 er òg gode utgangspunkt.
- Akkurat som meg arbeider kunstnerne i et her og nå. Det vil si at de ikke spiller av en ferdig innspilt DVD, men har med seg et materiale som de bearbeider underveis. Så jobber vi med elementer som er beslektet. For eksempel er tematikken i ”Elektra” av Knut Vaage visuelt og auditivt støy, seier Johnson, som vonar det til saman vil danna eit felles språk.
Men korleis improviserer ein mellom ulike uttrykk?
- Videokunstnerne sitter ikke akkurat med partituret. Men vi har arbeidet med ulike innfallsvinkler. I den neste satellitten, som skal være på Samtidskunstmuseet, vil det være jeg som forholder meg til hva som skjer i billedmaterialet, og jeg forsøker å illustrere det. Bildet trigger improvisasjonen, som om det var et grafisk partitur. Som regel har det vært omvendt – at videokunstneren har hatt cues, eller respondert på det som har skjedd i musikken, svarer Johnson.
Som ser fram til å komma i gang med den første Satelliten, om den enn er følsom for dårleg vær.
- Arbeidet med elektronikk er egentlig aldri uten risiko. Alt kan skje – datamaskinen kan kræsje, eller strømmen kan gå. Om det kommer noen dråper regn, får vi satt opp et partytelt. I verste fall har operaen lovet oss å få komme inn en annen dag, seier Johnson.
Prosjektet, som har gratis adgang, finn stad på operataket, tirsdag 28. april kl 22.00. ”Elektra” og ”multiMORF II” av Knut Vaage vert framført. Med er Ellen Roed og HC Gilje (video) og Thorolf Thuestad (lyddesign). Prosjektet er støtta av Norsk kulturråd og har pilotmidlar fra NMH. Meir om det siste her.
Dei øvrige satellitane vert vist ved Samtidskunstmuseet og Lydgalleriet i Bergen.
