Jazzfestivalanes klasseskille
INNLEGG: Bidreg dei store headlinarane til å rekruttere nye lyttarar, eller opprettar jazzfestivalane eit kulturelt skille mellom dei dedikerte jazzlyttarane og 'resten', spør jazzskribent Olav Opsvik.
Det nærmar seg festivalsesong, og fleire norske jazzfestivalar er klare med årets program. Som alltid er det mykje bra å sjå fram til, med eit mylder av spennande prosjekt frå alle delar av jazzlandskapet. Men er det festival for folket eller fiffen?
Mellom artistar godt forankra innanfor litt smalare, ofte eksperimentell jazz, og overvekt av nasjonale stjerner, dukkar det også fort opp ein og anna større, internasjonal artist. I fjor hadde vi til dømes Sonny Rollins og Herbie Hancock i Molde, Manhattan Transfer i Trondheim, og i år er jazzfest i Trondheim allereie klare med artistar som Madeleine Peyroux, Zap Mama og Nils Landgren Funk Unit.
Les også: Hvem skal skrive om jazz?
Jazz og underskot
Med artistar som Sting og Leonard Cohen har debatten om sjangertilhøyrsle har stadig vore oppe, særleg når det gjeld programmet ved Romsdalsmuseet i Molde, og i etterkant av fjorårets festival kunne vi lese i E24 at ein strengare jazzprofil straffa seg, og for første gang på lenge gjekk festivalen ut med underskot. I samme artikkel kan vi lese at desse konsertane er viktige for å finansiere smalare arrangement.
Samtidig har dei i Trondheim holdt seg relativt trygt innanfor jazzsjangeren, men det er andre nevneverdige kjenneteikn som konsertane i Trondhjemssalen og Romsdalsmuseet har til felles. Eit av dei mest openlyse er at det er ei ganske anna målgruppe ved desse konsertane enn resten av festivalprogrammet.
Gitt desse økonomiske premissa er det naturleg å booke artistar som trekker ei brei og pengesterk publikumsgruppe. Då vert det også naturleg med musikk som er mindre utfordrande. Med tilgjengeleg musikk for eit stort publikum bidreg ein til breidde både i forhold til programmet generelt, og til kva slags folk som kjem til festivalen, til glede for sponsorar, festivalstyret og mange andre.
Ynskja effekt?
Men har desse arrangementa den effekten ein ynskjer? Det kjem nok fleire folk, men det kan verke som at dei større konsertane eksisterar i si eiga sfære utanfor resten av festivallivet, og som lett får eit lågare kvalitetstempel. I tillegg er det tydeleg at ein spelar meir på nostalgi enn nyskapande og aktuelle artistar.
Då eg deltok på fjorårets Manhattan Transfer-konsert under Jazzfest i Trondheim, blei dette skillet mellom dei større konsertane og resten av festivallivet ganske tydeleg. I publikum var det stort sett pent kledde menneske i midten av livet, som verka svært fornøgde med det dei fekk sjå og høyre, medan det heilt bakerst i salen stod ei lita gruppe med hovudsakleg jazzstudentar og fnisa av det dei kanskje ser på som litt flau og harry ''vaksenjazz''.
Inn i varmen
Seinare på året, under jazzfestivalen i Molde, skapte Arild Rønsen reaksjonar då han slakta bandet til Sonny Rollins, og sa at dei var både dårlege, intetsigande og uinteressante. Neppe kritikk det er mogleg å rette mot mange andre aktørar under fjorårets festival.
Det er klart vi vil ha fleire jazzlyttarar i Noreg, men vil vi ikkje ha dei heilt inn i varmen for å sjå kva som faktisk rører seg i dag?
Siste kommentarer:
3 lokale kommentarer til denne artikkelen
KLASSESKILLE?
Skrevet 06.04.2011 07:41 av Axel Sundbotten
Vi har en fersk Jazzklubb her på Bømlo med kun 2 konserter bak oss, første konserten solgte 28 billetter, den andre solgte 54 og publikum sier de gleder seg til neste, så det ser ut som vi beveger oss i riktig retning. Vi begynte helt på bar bakke, det eksisterte ikke noe Jazzmiljø her fra før. Konseptet vårt heter Jazz og Bokbad, vi har først en times intervju med en forfatter og så har vi 2 sett a 45 min med Jazz etter det. Hvis vi hadde basert oss på å gå rett på et smalt jazzsegment tror jeg ikke vi hverken ville fått publikum eller hederlig omtale i bygden, så vi må jobbe tålmodig og langsiktig for å bygge et jazzmiljø slik at vi på sikt kan differensiere sjangerne og få publikum til både frie og "harde" jazzkonserter.
Det jeg tror er det viktigste, er å sikre at økonomiske overskudd fra breddekonserter benyttes til å finansiere de smale. For det er alltid en regning eller to som må plukkes opp av noen, uansett hvor idealistisk vi er.
RE: KLASSESKILLE?
Skrevet 07.04.2011 11:59 av Olav Opsvik
Men ved jazzfestivalane fungerer det litt annleis, med Molde som det beste dømet. Der legg dei den meir 'streite' musikken til eit heilt anna område av byen, og det er på ingen måte gitt at dette bidreg til å rekruttere folk til dei meir smale konsertane som går føre seg ned i gata. Breidde er bra, men eg trur det kunne blitt gjort meir for å få fleire folk inn på det som er kjerna av festivalen, og det er litt trist at ein skal vere fornøgd så lenge økonomien går rundt.
Lukke til vidare med jazzklubben!
PUBLIKUMSUTVIKLING
Skrevet 07.04.2011 14:57 av Petter Pettersson
Det virker helt sikkert ikke slik at alle som hørte MT i Trondheim eller alle som går på utekonsert i Molde oppsøker smale frijazzkonserter i etterkant. MEN - i løpet av en viss tid vil det skje at iallefall NOEN sjekker ut annen og ofte litt mer krevende musikk, og av disse fortsetter iallefall NOEN å gjøre det fordi de finner ut at de liker slik musikk også. Og da er vel mye av hensikten oppnådd, særlig da når de store konsertene som initierer at folk sjekker ut annen musikk også medvirker til at det skapes økonomi for å presentere slike smalere arrangementer.
Så får heller de som bare vil ha det lette som de er vant til, fortsette å sitte der mens de klapper på 1 og 3. De har det sikkert hyggelig, de og, på samme måte som folk koser seg med Se&Hør og aldri vil reflektere over at det kanskje kunne være fint å lese Hamsun eller Per Petterson.