Det toneangivende engelske tidsskriftet "The Wire" har i sitt sommernummer et fyldig intervju med Arne Nordheim i anledningen av hans seneste utgivelser på plateselskapet Rune Grammofon - Jeg har bare et lite stykke musikk: det er hele mitt verk,og jeg skriver det på ny og på ny, sier han til The Wires Julian Cowley. Ellers gir intervjuet også en fin oversikt over Nordheims inspirasjonskilder - og betydningen oppholdene i Warsawa og Utrecht hadde for hans elektro-akustiske musikk.
Av Kyrre Tromm Lindvig
I intervjuet snakker Nordheim mye om komponister som har inspirert ham, deriblant særlig Pierre Henri, Karlheinz Stockhausen, Witold Lutoslawski og Krzysztof Penderecki. Artikkelen fokuserer i stor grad på de forskjellige retningene som Nordheims komposisjoner har tatt; fra cellokonserten skrevet for Mstislav Rostropovich til konsert for accordeon og tape, fra "Solar Plexus", skrevet for Karin Krogh med Jan Garbarek, Bobo Stenson, Jon Christensen og tape (med lyder blant annet inneholdende tyske maskingevær og et norsk toalett) til ballettmusikken til Glen Tetleys oppsetning av "Stormen".
Nordheim freholder imidlertid at alt dette imidlertid henger sammen: - Forskjellige i språk, forskjellige i mening, forskjellige i semantikk; men de er dog like allikevel. Meningen er alltid den samme, sier komponisten til The Wire. - Trikset mitt er å kombinere ett element med et annet, for slik å skape et tredje, som dermed oppstår som noe nytt. En slik prosess tar aldri slutt.
Det er også verdt å merke seg at Nordheim takket nei til å undervise på Norges Musikkhøgskole, fordi han mislikte tanken på å ha sitt eget kontor med navneplakett på døren.
- I Grotten kan jeg leve og jobbe i frihet. Jeg har et Steinway-piano, en liten synthesizer og en elektrisk blyantspisser.
En stor del av intervjuet er ellers viet Nordheims kamp for at samtidsmusikken skulle får en plass i Norge.
- Man ville bare ha konservative og folkloristiske ting som var uforenelig med min smak, så jeg kjempet mot det, uttaler Nordheim.
Det blir også lagt vekt på hvor viktig den støtte han fikk utenfor landets grenser var for hans kompositoriske utvikling .
"Hans begynnende aksept i utlandet og møter med blant annet ungareren György Ligeti ga Nordheim følelsen av å være en del av et transnasjonalt miljø som var engasjert i revitaliseringen av musikk", skriver Cowley. Han bemerker også at Nordheims arbeide som musikkskribent i Dagbladet, og hans stilling som leder for Norsk Komponistforbund, i stor grad bidro til å sette ny musikk på dagsordenen og kjempe mot den da rådende smak i norsk musikkliv.
Ellers er The Wire opptatt av Nordheims bruk av norske tradisjonelle instrumenter, deriblant hardingfele og lur og hans forkjærlighet for klokker. På en nylig foretatt reise til Beijing fikk han muligheten til å slå på den største klokken i klokkemuséet og som leser kan man nærmest merke hans nesten barnslige glede over dette. Klokker har hatt en spesiell rolle i hele hans komponistgjerning, helt siden han som tolv-åring fikk lov til å ringe med klokkene i kirken i hans hjemby Larvik.
- Jeg prøver å unngå (å bruke klokker) - men jeg klarer det ikke. Det kommer fra barndommen, forklarer Nordheim til The Wire. - Jeg har en forkjærlighet for hva Stockhausen kaller "dreckige Klange" (skitne lyder). Jeg liker ville lyder, knust metal, slike ting.
Nordheim snakker også om betydningen diktere som Archilochus, Edgar Allan Poe og Rilke har hatt for hans musikk. Artikkelen gir videre en fyldig oversikt over de fleste av Nordheims viktigste verk, selv om mye av stoffet er fokusert rundt hans relativt nye utgivelser "Electric" og "Dodeka", som begge inneholder verk fra hans elektro-akustiske periode på sent 60-tall.
Sett i lys av debatten omkring om det er Ibsen eller Røyksopp som skal brukes til å profilere Norge, kan man vel si at dette er et sted midt imellom. God reklame for norsk samtidsmusikk er det iallefall.
The Wires sommernummer har også en lang anmeldelse av det norske bandet Noxagts plate "Turning it down since 2001", en liten omtale om "Safe as Milk"-festivalen i Haugesund, en artikkel om Trollofonen, og en anmeldelse av Frode Gjerstads improvisasjonsplate "Nearly A D " (med Derek Bailey).
