Ultimafestivalen er høstens store begivenhet for alle som interesserer seg for ny musikk og nye uttrykksformer. Festivalens åpningskonsert er fredag, men festivalen tyvstarter alt i dag, i og med Black Box Teaters forestilling "Andevariasjonene" på Parkteatret på Grünerløkka. I den anledning bringer vi videre åpningshilsenen til styreleder i Ultima, Stein Olav Henrichsen, som tar for seg Ultimafestivalen i et internasjonalt perspektiv. - Ultima er blitt en arena for skapende kunstnere fra hele verden, skriver han, og etterlyser i en slik sammenheng en større offentlig innsats, kanskje særlig fra Oslo kommune.
Av Stein Olav Henrichsen, styreleder i Ultima
Ultima synes etter hvert å ta form som en av de viktigste arenaer for samtidsmusikk og tilliggende kunstformer i Europa. At man med Oslos beliggenhet i utkanten av de faglige og økonomiske sentra har oppnådd en slik posisjon er ikke selvsagt, men er muliggjort gjennom en bevisst faglig og strategisk satsning. Et viktig element i den sammenheng er den aktive deltakelsen i det europeiske festivalnettverket Réseau Varèse. Men hvilken rolle spiller egentlig det europeiske aspektet i utviklingen av samtidsmusikken her hjemme?
Skal man analysere hva det er som skaper festivalens posisjon i det internasjonale musikkliv, vil selve organisasjonsmodellen gi et viktig grunnlag for å skape en festival med refleksjon utover landets grenser. Modellen er ikke uten utfordringer, men samarbeidet med medlemsorganisasjonene er kjernen i Ultimas programvirksomhet. Det å forankre festivalens idé og profil i samarbeid mellom disse er en av festivalsjefens viktigste oppgaver.
Videre er det selvfølgelig en viktig forutsetning innenfor moderne kunst at det offentlige slutter opp. Styret er meget fornøyd med den politiske oppfølging så langt, men mener at med Ultimas potensiale og konsekvens både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, bør det være grunnlag for en betydelig økning av den offentlige innsats. Oslo kommune har etter vår oppfatning et særskilt ansvar i denne sammenheng fordi det lokale politiske miljøs engasjement skaper gode forutsetninger for å få andre med.
Når alt dette er sagt gjenstår allikevel den faktor som har vært, og er, det viktigste premiss for Ultimas fremgang: en sterk kunstnerisk vilje og erkjennelse av at betingelsene for profesjonell kunst på høyt internasjonalt nivå forutsetter kunnskap og kompetanse. Og denne søken etter kunnskap og kompetanse er det som til alle tider har drevet våre skapende og utøvende kunstnere ut av landet til miljøer hvor den kritiske masse blir stor nok til at lokale fordommer og kunnskapsløshet avskrelles til fordel for mer universelle spørsmål som gir grobunn for god kunst. Her følger Ultima som institusjon i fotsporene til norske kunstnere som Grieg, Ibsen, Munch og mange andre. Kunstnere som søkte ut av landet for å bryte med de barrierer de møtte på hjemlig hold, barrierer av estetisk såvel som av historisk og sosial karakter. Og gjennom bruddet med hjemlandet kom paradoksalt nok etter hvert også anerkjennelsen hjemme.
Ultimas festivalprofil har tatt vare på den kunstneriske møteplass som viktig premiss for programmet. Publikum strømmer til festivalen fordi de fornemmer at de deltar i kunstneriske prosesser. Man opplever ikke passivt ny kunst, men er tilstede når kunst skapes, der hvor kunst oppstår. Dermed er Ultima blitt en arena for skapende kunstnere fra hele verden, som på sin side ønsker å komme til Oslo, fordi diskursen som pågår, gjennom alle de kunstneriske innleggene i form av konserter, forestillinger, utstillinger og andre uttrykk, bidrar til å drive den internasjonale kunst videre. Slik er man i ferd med å gjøre seg uunnværlig på den internasjonale arena gjennom 11 dagers festival i Oslo.
En positiv konsekvens av dette er at Ultima trekkes ut av landet gjennom kunstneriske og organisatoriske nettverk. Ultima er nå til stede på den internasjonale arena hele året gjennom en rekke samarbeidsprosjekter, kunstneriske arbeid og diskurser. I nettverket Réseau Varèse, en sammenslutning av de tyngste festivaler for samtidsmusikk og samtidskunst i Europa, sytten i tallet, ble ikke bare Ultima naturlig med, men var en viktig aktør i etableringen av organisa-sjonen som tidlig sikret seg årlig europeisk finansiering gjennom EU. Også på andre internasjonale arenaer hvor ny kunst oppstår eller hvor eksperimentering foregår deltar Ultima i utviklingen. Man er i ferd med å bli premissleverandør når nye arenaer og samarbeidsprosjekter oppstår som skaper nye muligheter for kunstnere med større ambisjoner enn de nasjonale rammene gir anledning til.
Hva dette betyr for norske kunstnere kan egentlig bare måles i ettertid. Men det vi opplever av tilbakemeldinger sier oss at den arena Ultima representerer oppleves som fruktbar, inspirerende og på mange måter forutsettende for større internasjonal samhandling og kontakt. Vi ser jo også at norske kunstnere aktivt knytter kontakter med andre miljøer ute som igjen skaper nye kunstneriske muligheter. Ultimafestivalens promotering av norsk kunst gjennom samarbeid og dialog med andre internasjonale aktører kommer i tillegg.
For min del er det også meget inspirerende å oppleve den respekt Ultima nå nyter i det internasjonale fagmiljø. Festivalen er kjent blant kunstnere og andre relevante aktører over hele verden. Én konsekvens av dette er at vi i Ultima ofte inviteres til å presentere norsk kunst på andre internasjonale festivaler. Et eksempel på dette er Moskva Forum i 2005 hvor en rekke arrangementer presenterer nordisk kunst. I en slik sammenheng skaper Ultima det Erik Rudeng påpekte i sin utredning om utenrikskulturell politikk: Det er når norsk kunst inviteres til sentrale internasjonale arenaer gjennom norske fagmiljøer at den offentlige innsats kan oppnå de beste resultater med hensyn til å gjøre det internasjonale samfunn kjent og interessert i norsk kunst, samtidig som kompetanse og ressurser øker her hjemme.
Så er det blitt slik i vår moderne tid at suksessrike kulturbedrifter i Norge ofte holdes tilbake når det gjelder økte offentlige bevilgninger fordi alle skal ha før det skapes tyngdepunkter og lokomotiver. Av flere grunner skaper slik tenkning dårlig kulturpolitikk fordi det nettopp er flaggskipene som skaper begeistring og kulturell forankring. Min anmodning til det offentlige Norge i denne sammenheng blir derfor: Test oss ut - vann når det gror!
Ultima som internasjonal møteplass for publikum og kunstnere
