Ballade vil i tiden fremover presentere en rekke artikler fra Musikkinformasjonssenterets store orkesterprosjekt "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005", som også er utgitt i bokform, med tekst på både norsk og engelsk. Boken tar for seg en fri musikalsk epoke, fylt av spennende strømninger og betydelige musikalske verk, og er skrevet som 20 essays. I denne første delen presenterer professor Arve Vollsnes komponisten Ludvig Irgens-Jensen, som lenge var Norges mest omtalte samtidskomponist. Et av hans fremste verk er kantaten "Heimferd", som ble uroppført i 1930.
Av Arvid Vollsnes, professor, Institutt for musikk og teater, UiO
Det er et paradoks at en så beskjeden og tilbakeholden mann som Ludvig Irgens-Jensen (1894-1969) i en tid var Norges mest omtalte samtidskomponist. Han debuterte i 1920 med sanger som viste et søkende sinn. De fleste av sangene var tonale i senromantisk stil, men noen var svært originale og på grensen til det atonale, flere år før Fartein Valen kom med sin atonalitet. Irgens-Jensens "Fabler og barnerim" (1924), en fiolinsonate (1926) og et stort orkesterverk (Tema con variazioni, 1926) ble velvillig mottatt. Men da hans orkesterverk Passacaglia vant en pris i en internasjonal konkurranse i 1928, ble han berømt. Verket fikk også suksess i utlandet, og bortsett fra musikk av Grieg var dette det hyppigst oppførte større norske orkesterverket i perioden 1930-1960. Senere skrev Irgens-Jensen flere orkesterverker (som Partita sinfonica og en symfoni), en rekke korverker og sanger (bl.a. den store syklusen Japanischer Frühling, 1957). Disse har en personlig stil preget av Irgens-Jensens følsomhet og hans kresne musikalske fantasi. De er tonale og ble godt likt av publikum, musikere og kritikere, men ingen av dem oppnådde tilnærmelsesvis den suksessen som den store kantaten Heimferd.
Olavsjubileet - nasjonal feiring
Det unge Norge hadde i 1920-årene igjen behov for å markere tidligere storhet, men da med et annet siktemål enn på 1800-tallet. Denne gang skulle også det moderne Norge markeres, det Norge som stod for fremskritt og vekst som var næret gjennom røttene til det forgangne. 900-årsminnet for helgenkongen Olavs fall på Stiklestad skulle bli et nasjonalt samlingspunkt. Samtidig skulle man markere jubileet for kristendommens endelige innføring i landet - en kirkelig feiring. Den restaurerte Nidarosdomen og kirkens nye orgel stod sentralt, og regjeringen utlyste en konkurranse om en kantate til Olsok 1930. Tekstkonkurransen ble vunnet av Olav Gullvåg (1885-1961), født i Trondheim og oppvokst på Klæbu. Til Gullvågs tekst skrev Irgens-Jensen en "dramatisk symfoni", og denne musikken vant og ble satt opp på konsertbegivenheten i Trondheim.
Men det ble ingen oppførelse. En majoritet i byen raste mot sentralmyndighetene i Oslo. Stortinget hadde - mot borgernes råd i en folkeavstemming - i 1929 omdøpt byen fra Trondhjem til Nidaros i sin fornorskningsiver. Mange i byen la ansvaret for misèren hos nynorskfolket, som ble angrepet og mobbet, ikke minst Olav Gullvåg, "en trøndersk forræder" ble han kalt i avisene. Tross de musikalske kvalitetene i Heimferd nektet korene i byen å synge Gullvågs nynorske tekst. I tillegg hadde noen i byen innvendinger mot teksten fordi den ikke var kirkelig nok, og de satset stort på oppførelse av en alternativ kantate, skrevet av en prest som også var amatørkomponist. Heimferd ble ikke en del av jubileumsfeiringen, men Irgens-Jensen fikk oppført Passacaglia på orkesterkonserten.
En ny norsk tone
Heimferd fikk sin uroppførelse i Oslo like før jul i 1930. Verket krevde hele syv solister, stort kor og orkester og var derfor bare satt opp med to oppførelser. Men "Olavskantaten", som den ble kalt, fikk en så entusiastisk mottagelse at Filharmonien stadig måtte gi ekstraoppførelser. Verket ble også kringkastet to ganger, noe som ikke var helt trivielt den gang. På drøyt to måneder ble verket oppført hele 13 ganger. Heimferd ble nærmest utropt til musikalsk nasjonalmonument, og i de nærmeste årene fulgte oppførelser (også av utdrag) hvor man hadde et stort symfoniorkester - i Trondheim i 1937.
I det ytre handler Heimferd om kong Olavs kamp om makten i Norge og dermed også om arbeidet for kristendommens innføring. Overført til sin samtid kan denne striden sees som kunstnerens kamp for det moderne. For Irgens-Jensens vedkommende innen den klassiske europeiske arven han følte seg som en del av. Irgens-Jensen utformet Gullvågs tekst som en "dramatisk symfoni", det vil si at han lot de enkelte "scener" danne enheter som inngår i større spenn. Avslutningen har handling over en dag. Selve slaget på Stiklestad er musikalsk kort, den poetiske og kirkelige morgenstemningen før slaget får langt større plass, og hele denne lange scenen munner da ut i konklusjonen: Gjennom Olavs død seirer han selv og kristendommen. Andre deler av verket er mer preget av de indre kamper kongen måtte føre. Hadde han det riktige kallet? Det finnes også instrumentale natursyner som Olav får når han vender hjem fra eksil.
Alt dette vitner om forbindelser til romantikken. Irgens-Jensen var begeistret for Brahms' musikalske linjespill og utnyttet Bruckners sjiktdelte orgelinspirerte orkester. I Heimferd dukker ledemotiver opp, musikalske gjennomgangsmotiver for kongen, fienden, solen, Gud osv., og disse skaper sammenhenger mellom delene. Han benytter også gamle kirketonearter i noe av melodikken og delvis i harmonikken. Slik får deler av verket en alderdommelig tone, i samiden kalt "sagadåm". Det er som noe av middelalderen eller det som regnes som gammel norsk folkemusikk er kommet tilbake i nyere tid, og uten at det virker påklistret. Det er en moderne tankegang for sin tid.
Her er nok en av grunnene til verkets eventyrlige suksess i Oslo på 1930-tallet. I tillegg hadde man da sans for sterke nasjonale symboler. Slik var Gullvågs tekst et funn. Selv om den er skrevet på et arkaisk og for mange delvis uforståelig nynorsk, hadde den forbindelse med en nasjonalskatt som Snorres kongesagaer, det finnes tallrike direkte sitater. Kanskje teksten nørte nasjonale og sjåvinistiske følelser som lå latente på denne tiden, en frykt som senere fikk nazistene til å nekte oppførelser av verket under annen verdenskrig. Musikken ble oppfattet som ny, norsk og nasjonal, og verket ble oppført like etter krigen. Senere fikk det en ny dramatisk skikkelse: som opera på Det norske teatret i Oslo i 1947.
I en periode var det få oppførelser av verket. Men i de senere år er det blitt gjenoppdaget. Vi ser igjen helheten og uttrykkskraften i Irgens-Jensens store musikalske tanker, vi merker de musikalske kvalitetene uavhengig av de mange kontekstuelle sidene som var så viktige i 1930-40-årene.
Boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005" er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil bli i tiden fremover bli fremført av landets største symfoniorkestre. Med unntak av Irgens-Jensens Heimferd-konsert, som allerede er avviklet, vil Ballade bringe videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no.
Et eget århundre: Ludvig Irgens-Jensens Heimferd - forbindelsen til det forgangne
