Ragnar Söderlinds monumentale 4. Symfoni, op. 50 fra 1991 fremføres torsdag av Kringkastingsorkestret under ledelse av finske Hannu Lintu. Med undertittelen "Sedimenti musicali" uttrykker symfonien komponistens gjeld til gamle symfoniske mestre som Brahms, Bruckner, Mahler, Sibelius og Sjostakovitsj. Konserten inngår i serien "Et eget århundre", som er en del av Hundreårsmarkeringen Norge 2005s offisielle program. Her kan du lese Elef Nesheims innføring i verket, som skal spilles i Lindemansalen ved Norges musikkhøgskole torsdag 12. mai, kl. 19.30. Konserten sendes også direkte i NRK P2.
Av Elef Nesheim, professor, Norges Musikkhøgskole
Ragnar Søderlind er en av de komponistene som tydeligst har bekreftet sine tradisjoner og røtter. Mens mange komponister har ønsket å skjule sine slektsforhold, kanskje for å fremme sin originalitet, har Søderlind ofte pekt på komponister som han har stått i gjeld til, eller stilt seg på skuldrende til. Og det er musikkhistoriens fremste navn som danner bakteppet for hans egen musikk. Sjostakovitsj, Sibelius og Brahms har øvet innflytelse på hans komposisjoner. Det er ingen overraskelse at det nettopp er ”orkester-komponister” Søderlind har studert og latt seg inspirere av. Det er orkesteret, og ikke minst orkesterklangen, som har blitt hans varemerke som komponist, og det begynte tidlig. Allerede som gymnasiast viste han oppsiktsvekkende evner til å skrive for et stort symfoniorkester da Jølsterslått ble uroppført i 1964.
I årene som fulgte skrev Søderlind en rekke orkesterverk utformet som symfoniske dikt, gjerne med et visst programmatisk innhold. I perioden 1965-69 skrev han: Preludium per orchestra, Rokkomborre, Trauermusik, Fantasia borealis og Polaris. Av disse vakte Trauermusik størst oppmerksomhet. Verket ble skrevet som en kunstnerisk reaksjon på Sovjetunionens innmarsj i Tsjekkoslovakia i 1968, og var en reaksjon mot krig og voldsbruk.
Gjennom studier ved Musikkonservatoriet i Oslo og ved Sibeliusakademiet i Helsinki utdannet han seg som komponist og dirigent. Fra 1980-årene har han vært knyttet til Norges musikkhøgskole, der han nå er professor i instrumentasjon og komposisjon.
En typisk ”nyromantiker”
Søderlinds musikk fra 1960-årene representerte den retningen som ble betegnet som ”nyromantisk”. Han sto i opposisjon til tidens modernisme og hentet i stedet sine erfaringer og inspirasjoner fra den senromantiske orkestermusikken, med komponister som Jean Sibelius og Richard Strauss. Det senromantiske uttrykket videreførte Søderlind med bruk av elementer fra modernismen, spesielt i det klanglige materialet. Slik utviklet han en ”ny romantisk stil” der den modernistiske musikken fra etterkrigstiden påvirket det klanglige uttrykket, men ble tilpasset en romantisk uttrykksform og utvikling i komposisjonene. Det som karakteriserer senromantikerne, er forskjellige former for utvikling av et melodisk materiale, gjerne med et sterk dramatisk utviklingsforløp. Dette møter vi også i Søderlinds komposisjoner. Etter at et tematisk stoff blir presentert innledningsvis, får materialet en dramatisk utvikling gjennom komposisjonens forløp, oftest med tilskudd av nytt kontrasterende tematisk stoff. Det er derfor ikke overraskende at han har skrevet mye scenemusikk, fire balletter og tre operaer. Størst oppmerksomhet har operaen Olav Tryggvason fått (en fullføring av det uferdige operafragmentet som Edvard Grieg etterlot seg) og balletten Hedda Gabler.
Samtidens norske symfoniker
Ragnar Søderlinds produksjon er svært omfattende. Foruten ballettene og operaene har han skrevet fire konserter: fiolinkonsert, cellokonsert, pianokonsert og bratsjkonsert, samt en variert samling av kammermusikkverk. Likevel ruver de sju symfoniene i hans produksjon, de spenner over de siste 25 årene av det tjuende århundre.
Symfoni nr. 1, Dal profondo della notte, tekst av Karin Boye (1975),
Symfoni nr. 2, Sinfonia breve (1980),
Symfoni nr. 3, Les Illuminationes, tekst av Arthur Rimbaud (1984),
Symfoni nr. 4, Sedimenti musicali (1990),
Symfoni nr. 5, Kvitsunn (1995),
Symfoni nr. 6, Todesahnung (1999),
Symfoni nr. 7, Atlanterens klokker, tekst av Terje Johanssen (2002).
Symfoniene er framført av flere av de norske symfoniorkestrene. Den sjette symfonien er et bestillingsverk fra Tsjaikovskij symfoniorkester i Moskva Radio, et orkester som også har spilt inn hans 4. symfoni. Det var Oslo Filharmoniske orkester som bestilte 4. symfonien av Søderlind.
Musikalske sedimenter
De musikkhistoriske avleiringene som Søderlind henter sin inspirasjon fra, gir han klart til kjenne. Det er sedimentene fra Brahms og de kjente senromantiske symfonikerne, som Brahms, Bruckner, Mahler, Sibelius, Carl Nielsen og Sjostakovitsj. Det er fra den musikken Søderlind har hentet sine kunstneriske ideer. Han bruker ingen tematiske sitater fra de eldre komposisjonene, men er inspirert av deres måte å utvikle materialet fra den første presentasjon til den endelige sluttakkord. Det betyr at lytteren kan ta med seg lyttevaner fra de store symfonikerne inn i Søderlinds egen dramatiske symfoniverden.
Den fjerde symfonien ble komponert i 1990 og lett revidert fem år senere. Verket har to satser. Komponisten har fortalt at den opprinnelig ble skrevet som en tresatsig symfoni, men han fant at midtsatsen ikke kunne stå som en selvstendig sats, og den ble i stedet innledning til andre sats.
Første sats åpner med en konflikt mellom et rolig melodisk tema i strykerne og kraftige huggende akkorder. Disse motsetningene kommer stadig til uttrykk i det dramatiske forløpet som utvikler seg. Satsen preges også av sterkt vekslende ”bilder” eller ”scener”, som bidrar til å oppleve verket som en musikalsk fortelling, selv om det ikke foreligger noe program. Myke, vakre melodiske partier som domineres av strykerne, gjerne sammen med en av treblåserne og harpe, kontrasteres brått mot kraftige rytmiske utladninger i orkesteret, gjerne dominert av pauker og messingblåsere. Det kreves tre sett med pauker, som komponisten vil ha plassert fra hverandre, ett sett på hver side og ett sett på midten.
Andre satsen er en hyllest til Brahms, med klar referanse til hans klaverkvintett og fjerde symfoni. Etter den langsomme og rolige innledningen med fiolin solo, har Søderlind formet den hurtige finalesatsen både som en sonatesats og en passacaglia, som også Brahms gjorde i siste sats i sin fjerde symfoni. En passacaglia er en variasjonssats, der variasjonene foregår over et tema som gjentas hele tiden. Symfonien avsluttes med en kraftig utladning etter en kort kadens mellom klarinett og de tre paukistene.
Boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005" er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil fortløpende bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade bringer videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no.
