Bobbysocks

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006042715171360660105

Jenteduo bestående av ►Hanne Krogh og ►Elisabeth Andreassen (Bettan) (dengang Andreasson), grunnlagt i 1984, og oppkalt etter Frank Sinatras hysteriske jentefans på 40-tallet. Stilen var helt fra starten typisk 80-tallsynkretisme av sofistikerte jazzharmonier i Andrews Sisters-stil og frisk harmonisering a la amerikanske jentegrupper fra årene rundt 1960, ispedd en dæsj svensk danseband. De hadde et klarere produktorientert image enn vanlig var dengang, med en logo som så ut som om den var klemt ut av en tube rosa tannkrem og ditto tidsriktige farger i antrekkene – rosa, svart og hvitt. Debutplaten Bobbysocks (1984) vakte likevel bare litt forundret oppmerksomhet i første omgang.

Med «La det swinge» av ►Rolf Løvland vant de så den norske finalen i Melodi Grand Prix 1985. Låta er en ganske ordinær blanding av danseband og ABBA, men fremføringen var frisk og glad i et «tungt» år. Det ble hevdet med stor ekspertise at feil låt hadde seiret, men ingen sa noe om det etter at den også vant den internasjonale finalen i Göteborg, der flertallet av låtene var tunge euroballader. Både singlen og albumet – debutplaten med singlen som tillegg, ble store nasjonale bestselgere, og gjorde det pent, om enn ikke fantastisk, internasjonalt. I et land der kunst forstås best når det minner om sport, hadde Melodi Grand Prix lenge vært en skamplett uten suksess siden de pene plasseringene til ►Nora Brockstedt og ►Åse Kleveland på 60-tallet. Nå ble jentene feiret som nasjonale sportshelter og fikk Spellemannprisens hederspris, selveste Peer Gynt-statuetten og flere andre utmerkelser.

Oppfølgeren, den ganske pompøse, veldig unors­ke Waiting For The Morning (1986), gjorde det enda bedre, både som single og LP, mens Walkin´ On Air (1987) bare var en måtelig suksess. Jentene hadde hatt pene solokarrierer fra før, og nå gikk de udramatisk hvert til sitt mens leken var god. Begge skulle komme til å få kunstneriske muligheter de trolig ikke ville fått uten seieren. Nordmenn glemmer imidlertid ikke en internasjonal gullmedalje, og Hanne Krogh har senere ytret at «av og til føler jeg at på dette huset som er meg, finnes det et sterkt lysende, rosa neonskilt – som får resten av huset til å ligge i mørke». For nordmenn flest er Bobbysocks trolig det friskeste pastellminnet fra det optimistiske 80-tallet.
 

Relaterte bedrifter:
Bobbysocks (Utøverinstitusjoner\Band)