Vanguards, The

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006053015211966007782

The Vanguards ble startet i 1961 i Bærum. Den første besetningen besto av ►Terje Rypdal (sologitar), Knut Mikalsen (rytmegitar), Hans Helander (trommer) og Martin Gulliksen (bass). Gulliksen trakk seg dagen før bandets første opptreden, og Johnny Sareussen kom med i stedet.

I 1963 kom deres første singler. Alle var instrumentale, og versjonene av «Eg ser deg utfor gluggjen» og «Vanguard Special» er bemerkelsesverdige den dag i dag. Det finnes også live-opptak med denne besetningen. En spillejobb i Nord-Odal i 1963 viser bandet med bl.a. meget bra versjoner av The Shadows’ «Sleepwalk» og «Guitar Tango», og også en tøff versjon av «Guitar Boogie» med et par vers spilt i moll. Disse er aldri blitt utgitt, men «Sleepwalk» har blitt spilt på NRK.

Samme år overtok Leif Hemmingsen som batterist, og organisten Dag Larsen overtok etter Knut Mikalsen. Året etter utvidet bandet med vokalisten Bjørn Nordvang, kjent fra The Cannons. Denne utvidelsen skyldtes at Beatles-feberen nå for alvor hadde nådd norske breddegrader, og vokalist var blitt en nødvendighet.

I 1965 begynte Johnny Day som organist, og dermed er den besetningen som skulle selge flest plater på banen. Kvintetten Nordvang, Rypdal, Sareussen, Hemmingsen og Day spilte nemlig inn en del låter med norske tekster, som i et par av tilfellene gikk rett hjem hos det norske folk. Singlen «Mot ukjent sted» solgte til sølvplate (kravet var den gang 25 000 solgte), og «Lykkeveien» nådde 4. plass på VG-lista i mai 1966, for øvrig to plasser høyere enn «Mot ukjent sted», uten at det ble sølvplate på den. Sistnevnte solgte alt i alt over 40 000.

Albumet Hjemme igjen nådde 16. plass på VG-lista. The Vanguards har aldri vært stolte av disse innspillingene, og spilte så og si aldri disse låtene på scenen. Mesteparten av låtene var oversatte amerikanske låter, som «Dagdrøm» (Lovin’ Spoonfuls «Daydream») og «Hjemme igjen» (Simon & Garfunkels «Homeward Bound»), i utgangspunktet låter med klassikerstatus i originalversjonene, men som The Vanguards fremførte tamt og uinspirert, og med klisjéaktige norske tekster til. Som helhet var dette langt fra representativt for hva bandet sto for.

Samtidig med at de spilte inn norsktekstet materiale, spilte de også inn en del låter med engelske tekster, bl.a. i England. Disse ble så til den engelskspråklige Phnooole-LP-en (1967). Denne LP-en ble også utgitt i Italia og i Sverige.

I 1966 sluttet Day, og den tidligere ►Beatniks-gitaristen Freddy Lindquist begynte på gitar, mens Terje Rypdal spilte orgel. Scene-repertoaret var svært variert, fra Beach Boys-klassikere som «Good Vibrations» til The Troggs’ «I Can’t Control Myself».

Våren 1967 sluttet Rypdal, for å starte det mer progressive ►Dream. The Vanguards fortsatte som kvartett noen måneder, og på scenen begynte innflytelsen fra datidas moderne britiske og amerikanske band å vise seg. The Vanguards var nå råere enn noensinne, de spilte bl.a. covere av The Jimi Hendrix Experience og The Jeff Beck Group, hvor Freddy Lindquist fikk vist frem sine til dels fantastiske fingerferdigheter på gitar. Vanguards utvidet etter en stund med den tidligere Beatniks- og Blue Secrets-gitaristen ►Svein Finjarn, som ble med både som vokalist og rytmegitarist.

The Vanguards ble medeiere i plateselskapet Continental i 1968, ga ut noen norsktekstede singler der, men den artige engelsktekstede «Boogalooe» kom på Triola. Samme år opptrådte de på Midem-festivalen i Cannes med sin versjon av gospel-låten «People Get Ready».

The Vanguards møtte den amerikanske gruppen Electric Prunes da denne var på Skandinavia-turné, og fikk låten «Ferris Wheel» av dem. Låten ble innspilt med tanke på en single, men så dagens lys først på samlealbumet Norsk rocks gyldne år vol.1 i 1980. Tidlig i 1969 la The Vanguards inn årene. Finjarn og Lindquist begynte da i ►Jumbo.

The New Vanguards ble startet i 1971. Her fant man Bjørn Nordvang, Svein Finjarn og Johnny Sareussen fra det gamle bandet, men trommeslageren Leif Jenssen var ny, og organistene Håkon Graf og Arve Brodal fulgte etter hverandre. Denne besetningen ga ikke ut noen plater, men de kalte seg «The Vanguards» på minst én plakat, så bli ikke forvirret om det skulle dukke opp en slik med fremmede fjes på.

Bandet kom sammen igjen så vidt det var i 1980, med besetningen fra 1968–69, med Finjarn og Lindquist som gitarister. I august 1982 kom bandet sammen igjen for en nostalgi-galla på Jordal Amfi. Her stjal The Vanguards showet fra alle de andre medvirkende. Bandet stilte med den såkalte 68–69-besetningen, og var også utvidet med Terje Rypdal på gitar. Showet ble sendt både på radio og fjernsyn, og noen av låtene herfra er å finne på samlingen Vanguards Special fra 2003. Noen få konserter fulgte, før bandet gjenoppsto sent 1984, hovedsakelig som en instrumentalgruppe, og helt identisk med den utgaven av bandet som spilte ute første gang i 1961, med unntak av Hemmingsen på Helanders plass. De andre musikerne var Rypdal, Sareussen og Mikalsen. I 1986 kom albumet Comanchero, et svært vellykket album, som besto av Shadows-låter i tillegg til eget stoff og et par gamle rockelåter fra 50-tallet. Twang!!! fulgte i 1990, og lå i samme gata musikalsk.

The Vanguards hadde sin siste spillejobb på Smuget i Oslo i 2003, med en besetning bestående av Hemmingsen, Sareussen, Rypdal og Mikalsen.

Ser man på The Vanguards’ historie i ettertid, var de Norges største band på 60-tallet. The Vanguards var i tetsjiktet gjennom hele tiåret, både popularitetsmessig og ferdighetsmessig. Sett over tid var få i nærheten av dem, selv om noen få andre band med mer fenomenliknende karrierer (►The Pussycats, ►1-2-6) kunne yppe seg i korte perioder. Eneste seriøse konkurrenten var ►The Cool Cats, men de ga seg et par år for tidlig. Noen grupper kunne kanskje hamlet opp med dem hva spilleferdigheter angikk, som supergruppene Dream, ►Taboo og Jumbo, men ingen av disse varte særlig lenge. Og på den vokale siden var de helt klart best.
 

Relaterte bedrifter:
Vanguards, The (Utøverinstitusjoner\Band)