Identitet og semantikk fra Ski
Komponistene Lars Petter Hagen, Nora Wjech, Eliza Weizenbaum og Max F ble lørdag tildelt Arne Nordheims komponistpris. Alle har tilknytning til Ski og omegn, men det er uvisst om de sistnevnte er klare over utmerkelsen. - Det var tidvis stor forvirring, innrømmer Hagen og snakker om første gang hans alter ego Nora Wjech figurerte i et av Ultimafestivalens programmer for tre år siden. Journalister ringte festivalkontoret og ville intervjue denne kvinnelige komponisten (innflytter til Lørenskog) som ingen hadde hørt om, og informasjonsmedarbeidere lette i arkiver og telefonkataloger uten resultat.
Av Hild Borchgrevink
Etter prisutdelingen lørdag ble det vist en video laget av Nora Wjech, hvor Lars Petter Hagen var nevnt som klipper i rulleteksten.
Lars Petter Hagen har i det siste arbeidet med en portrettserie på tre verker, hvorav to er skrevet under pseudonym. Konstruksjonen av disse identitetene trer inn i og blir en del av verkene. Nora Wjech og Eliza Weizenbaum presenteres i konsertprogrammet ved siden av de øvrige komponistene, med biografi og oversikt over musikalsk bakgrunn, og verkene settes inn i deres produksjon. Tredje verk i serien, Silent Places, ble urframført under årets Ultimafestival og er et portrett av Hagen selv. Lars Petter Hagen komponerer med meningsmateriale, ofte svært personlige bilder, lydopptak og fortellinger, som holdes sammen i et uttrykk som overordnet sett forblir musikalsk, om man vil en slags semantisk musikk.
– Pseudonymene er en måte å innlemme ikkemusikalsk mening i komposisjonen på, sier Hagen. – I stedet for at det skal være målet i seg selv, vil jeg at verket skal være en port inn til et større meningskontekst som ikke bare handler om musikk. Tanken har paralleller til konseptuell billedkunst. Sammenlignet med billedkunst har musikken vært veldig tradisjonell og restriktiv når det gjelder å slippe til slike meningssammenhenger. Den har lukket seg for alt annet meningsladet materiale enn det lydlige, alt har blitt fortalt i samme modalitet og innenfor samme ramme – konserten.
Som student var Lars Petter Hagen en del av en gruppe komponister som kalte seg Generasjon kompleX. Både Hagen og andre fra denne gruppen, for eksempel Trond Reinholdtsen, har etter hvert forlatt kompleksitetsprosjektet til fordel for musikk som arbeider med konsertformen og utfordrer oppfattelsen av hva et musikalsk verk kan og skal inneholde. Det puttes inn tekst, skuespillere, improvisasjon, objekter, video. Maja S.K. Ratkje er et annet eksempel på en komponist som arbeider i dette landskapet. Disse tre bruker dette uttrykket på forskjellige måter - der for eksempel Maja Ratkje ofte lar være å detaljkontrollere materialets utvikling i tid og fokuserer mer på å fastlegge større rammer rundt det, i fristilte collager eller improvisasjonspartier som holdes sammen av et enhetlig materiale, så beholder Lars Petter Hagen i større grad en kompositorisk kontroll med tidsforløpet. Verket av Max F introduserer teatrale elementer - fortelling og et spill med forventninger mellom musikerne - men det innebærer ikke at musikernes handlinger er fristilt fra hverandre i tid gjennom å være basert på subjektivt initiativ, slik skuespilleres replikker eller fri improvisasjon er det.
- Ja, jeg er opptatt av å strukturere form i tid, sier Hagen. – Jeg er fascinert av egenskapen ved konsertkonvensjonen som tillater deg å holde på publikums oppmerksomhet, de sitter der og er vendt mot det som foregår. Man er ikke nødt til å bryte den oppmerksomheten for å utfordre konsertkonvensjonen. Tenk på Chris Newman, for eksempel (britisk komponist, performance- og billedkunstner bosatt i Berlin, red.anm.) Når han synger sangene sine på en klubb, tar det bort noe av det provokative. Hvis han hadde sunget i Gamle Logen, hadde det vært annerledes. Jeg vil gjerne forskyve virkelighetsoppfatningen til lytteren litt, bringe hans verden litt ut av balanse.
En slik meningsforskyvning og flertydighet som finnes i Lars Petter Hagens materiale, knyttes ofte til en postmoderne estetikk. Regner han seg som postmodernist? - Jeg er ofte misforstått til det postmoderne… men jeg ser absolutt på meg selv som modernist. Det har med forholdet til tradisjonen å gjøre. Jeg er modernist ergo tradisjonalist, som Tor Ulven har sagt. Ja, jeg åpner opp materialet, men prosjektet som helhet er veldig modernistisk.
Mens han studerte var Hagen med på å starte samtidsmusikktidsskriftet Parergon, og han var tidsskriftets første redaktør. - Det å skrive om musikk har også sammenheng med at jeg tenker på verket som noe mer enn et absoluttmusikalsk forløp i tid. Parergon betyr til verket, med andre ord noe som ligger utenfor verket. Det finnes en bok av Richard Klein som heter Cigarettes are sublime. Poenget med bildet er ilden og røyken som kommer fra sigaretten, men fotografiet som medium kan ikke gjengi bevegelsen. Meningen i bildet ligger dermed utenfor fotografiet som verk.
I vår ble Lars Petter Hagen valgt til president i Landsforeningen Ny Musikk. Hva er bakgrunnen for at han velger å engasjere seg også organisatorisk i musikk?
- Jeg er nok på mange måter en politisk kunstner, jeg tror at samfunnet og musikken har noe med hverandre å gjøre, de er relatert til hverandre. Ny Musikk er en spennende organisasjon på den måten at den er uavhengig. Den har ikke noen bånd til bestemte grupperinger i musikklivet, den skal bare formidle samtidsmusikk, og det er helt åpent hvordan vi vil velge å løse den oppgaven.
I Norge er det vanskelig å få samtidsmusikken til å synes i offentligheten. Kritikken, hvis den i det hele tatt er der, får liten plass og blir dermed veldig summarisk og grovkornet. Lars Petter Hagen har bodd i lengre perioder i Tyskland, hvor den nye musikken blir integrert i den offentlige debatten med en annen ærgjerrighet enn her hjemme. Det finnes en offentlighet som forholder seg til den og som ikke lar den stå uimotsagt.
- I Tyskland finnes det en tro på at kunsten tilfører offentligheten noe som er viktig, og derfor diskuteres den i mediene. Det finnes en tradisjon for og en vilje til å problematisere kunst. Når uttrykk er iferd med å bli etablert og stabilisert, blir det øyeblikkelig utfordret og gjøres til gjenstand for en skarp analyse.
Hagens neste bestillingsverk skal nettopp kastes til disse tyske kritikerulvene. Donaueschinger Musiktage har nylig ringt og fortalt at de vil bestille et orkesterverk av ham til festivalen i 2005, enten for Südwestdeutsche Rundfunks orkester eller Hilversum kammerorkester.
- Det er faktisk en ganske morsom historie, sier Lars Petter Hagen.– Jeg ble oppringt på hytta, veldig tidlig om morgenen, av en person som sa: ”Jeg har hørt en cd med musikken din. Noe av den er bra, og noe er ikke bra.” Så viste det seg at det var denne festivalsjefen fra Donaueschingen, som på en eller annen måte har fått høre en demo-cd jeg hadde gitt til en dame jeg bodde hos da jeg var i Berlin. Den var bare ment som en slags liten avskjedshilsen til henne. På CDen var det både eldre studentverk og noen av de mer konseptuelle verkene. Det var de konseptuelle festivalsjefen var interessert i, og det gjorde han veldig klart…men det er jo en helt grei melding!
Med andre ord er det fare for at det blir Tysklandstur på Nora Wjech, eller kanskje heller på en inntil videre ukjent komponist som avbrøt komposisjonsstudier i Ungarn og for tiden har et engasjement som fagottlærer på Ski kommunale musikkskole...
Arne Nordheims komponistpris ble innstiftet i 2001 og deles hvert år ut av Kulturdepartementet til en norsk komponist. Vinneren velges ut av en jury bestående av Arne Nordheim og to representanter oppnevnt av Norsk Komponistforening og Norges Musikkhøgskole.
