LåtLån – en historie om (manglende) virtuell formidling av norsk musikk
INNLEGG: - Vår konklusjon etter tre år er at norske myndigheter ikke er interessert i at bibliotekene skal formidle norsk musikk virtuelt. Og at LåtLån ble nevnt ved navn i det alternative kulturbudsjettet som ble presentert på en pressekonferanse av blant andre den (den gangen) fremtidige kulturminister Trond Giske, ser ikke ut til å bety noe som helst. Det er Ann Dzidra Kunish ved musikkavdeligen til Decihmanske bibliotek i Oslo som skriver dette.
Av Ann Dzidra Kunish
I et innlegg på Biblioteknorge.no 09.02., kritiserer Thomas Gramstad fra Elektronisk Forpost Norge (EFN) LåtLån-prosjektet.
Dette er ikke noe nytt; Gramstad var på banen med kritikk med en gang tjenesten var lansert. Nå igjen har han gått løs på tjenesten, denne gangen i en bibliotekfaglig diskusjon online. Mens Gramstad har nøyet seg med å skyte ned det eneste forsøket på digital formidling av norsk-produsert musikk via bibliotekene, har noen av oss jobbet med denne formidlingen - i flere år. Gramstads innlegg kan leses på denne lenken.
Den virkelige historien kommer her:
I 2004 initierte Deichman, Bergen Offentlige Bibliotek og Phonofile et prosjekt som het LåtLån. Det er altså ikke slik Gramstad påstår i sitt innlegg i Biblioteknorge at Phonofile stod bak tjenesten. I 10 måneder ble Phonofiles base tilgjengelig via lydstrøm for bibliotekbrukere i Oslo og Bergen. Interesserte kunne logge seg på fra hvor som helst, etter å ha identifisert seg som registrerte bibliotekbrukere.
Ønsket de å kjøpe filen og laste ned, kunne de bare klikke på kjøpeikonet vi hadde på siden. Å oppfordre til lovlig anskaffelse på denne måten synes vi hørte naturlig med.
Lydstrøm ble valgt fremfor nedlastning først og fremst fordi brukervennlighet var høy; selv brukere som ikke var vant til å forholde seg til nett-baserte tjenester, fikk det til. Behovet for brukerstøtte var minimalt. Poenget var å gjøre innholdet mest mulig tilgjengelig til flest mulig, og å tilby en motvekt til ulovlig nedlasting.
Vi startet opp med en versjon som – dessverre – kun fungerte på Windows-platformen, men dette gjaldt kun for prøveprosjektet - vi hadde som klar forutsetning at en fremtidig nasjonal, permanent tjeneste ville måtte være plattform-uavhengig.
Målet med prosjektet var å utvikle noe som på sikt skulle bli en nasjonal tjeneste; vi så på LåtLån som naturlig innhold i Norsk digitalt bibliotek.
Prøveperioden beviste det vi allerede visste: Folk vil ha norsk-produsert musikk, og formidling via bibliotek fungerer. Over 33 000 unike spor ble lyttet til, 63 % av Phonofiles base på den tiden. Folk hørte ikke bare på Topp 40, de var åpenbart eksponert for norsk musikk de ellers ikke ville visst om.
ABM støttet denne fasen av prosjektet. Brukere var begeistret – ikke en eneste bruker henvendte seg til oss med klage over formen vi hadde valgt for tjenesten. Eneste klagen kom forståelig nok fra Mac-brukere, som også ville benytte seg av tjenesten. Disse ble møtt med stor forståelse, og en forsikring om at begrensningen ville forsvinne etter prosjektstadiet var over.
I november 2004 levert vi en ny søknad til ABM. Nå skulle vi inkludere 10 distriktsbiblioteker i et halvt år. Vi ønsket å skaffe tallmateriale som kunne si noe konkret om formidling til distriktene. Når denne statistikken var på plass, ønsket vi å gå videre til Kultur- og kirkedepartementet (KKD), for å diskutere på nasjonalt plan.
ABM ønsket ikke å støtte dette. Begrunnelsen de gav oss var at vi hadde kommet forbi utviklingsfasen, og var nå i drift. Dette var for så vidt gledelige nyheter, så i april 2005 inviterte vi ABM til et møte. Siden de mente at utviklingsjobben var gjort, følte vi at ballen lå hos dem. Vi ønsket å vite hvordan vi kunne bistå dem videre i deres arbeid med tjenesten vi hadde utviklet.
Vårt innspill kom åpenbart som en overraskelse for ABM, men etter litt diskusjon, kom deres representanter frem til at LåtLån muligens kunne brukes i et tenkt pilotprosjekt, der man skulle se på lisensieringsproblematikken rundt digitalt innhold. Midt i blinken, tenkte vi. Er det noe som er vanskelig å lisensiere, er det musikk.
De ba om og fikk et notat til bruk på et møte de skulle ha i september. I oktober ble imidlertid Konferansen for norsk lydarkiv avholdt ved Nasjonalbiblioteket, og ABM var på plass for å presentere Norsk digitalt bibliotek. Fordi musikkens plass ikke ble nevnt i presentasjonen, tok jeg ordet fra salen og spurte om deres planer for musikk i Norsk digitalt bibliotek. Svaret var at dette ikke var et prioritert område. Med dette var det klart at ABM var ute av bildet.
Like før, i september, hadde Kulturrådet fattet interesse for LåtLån, og innkalte prosjektgruppen til et møte. Rådet var svært entusiastisk, og ba om en søknad med en gang, slik at den kunne behandles rett over årsskiftet.
I februar 2006 purret vi, og fikk vite at behandlingen var utsatt til mars. Da vi i juni ingenting hadde hørt, tok vi den tunge beslutningen om å trekke søknaden. Vi anså dette som eneste ryddige muligheten til å jobbe videre med andre modeller.
I august reagerte Kulturrådet på at søknaden var trukket. Telefoner fra Kulturrådet til Deichman kom mens jeg var på oppdrag i Kina – var det sant at vi hadde trukket søknaden?? Et møte ble berammet for oktober, der vi blant annet forklarte for Kulturrådet at ABM ikke kom å støtte prosjektet videre. Kulturrådet ønsket fortsatt å jobbe med saken, men ba om forståelse for at det kunne ta tid.
Flott, tenkte vi – en ny mulighet.
Men denne gangen tok det ikke lang tid. I desember 2006 avslo Kulturrådet søknaden de hadde bedt om 14 måneder tidligere, med den begrunnelsen at dette var ABMs bord. Dette til tross for at rådet var fullstendig klar over ABMs avslag og begrunnelse for dette.
I juni 2007 var en journaliststudent i praksis i NRK tilstede under Samstemt-konferansen, der jeg holdte innlegg om LåtLån. Hun tok kontakt med KKD om saken. Undertegnede ble da innkalt til et møte med statssekretær Randi Øverland tidlig i juni 2007. Jeg ble spurt om andre burde inviteres, og foreslo Erik Brataas fra Phonofile og prosjektgruppen. Vi ble møtt med interesse, diskusjonen gikk lenge og livlig, og vi ble lovet at saken vil legges frem på høsten. Spennende!
22.10.07. purret undertegnede KKD. Purringen ble fulgt opp med en ny purring den 09.11.2007. Svaret som da kom var et avslag uten begrunnelse. Til mine spørsmål om begrunnelse, hvem som behandlet søknaden og om hva slags spørsmål kom opp under behandlingen (nyttig informasjon for vårt videre arbeid) ble det svart at dette var en del av den interne saksbehandlingen.
Vi i prosjektgruppen forstår at både ABM, Kulturrådet og KKD får en flom av søknader, og er nødt til å prioritere strengt – også når de selv har vist interesse og innkalt til møter. Vi forstår også at det kan være en utfordring å plassere ansvar for nyutvikling av denne typen, og at prislappen kan skremme. Men når dette fører til at døren stenges for en ferdig utviklet og vellykket tjeneste som kan sørge for formidling av norsk musikk til hele landet, er noe galt.
Vår konklusjon etter tre år er at norske myndigheter ikke er interessert i at bibliotekene skal formidle norsk musikk virtuelt. Og at LåtLån ble nevnt ved navn i det alternative kulturbudsjettet som ble presentert på en pressekonferanse av blant andre den (den gangen) fremtidige kulturminister Trond Giske, ser ikke ut til å bety noe som helst.
Kulturløftets punkt 6 blir ironisk lesning i denne sammenhengen:
"Vi vil legge til rette for en satsing på norsk musikk. ...digital formidling vil bli viktigere og viktigere, her vil vi at Norge skal være i front."
Å være i front er ikke lenger mulig; Sverige og Danmark har hatt den posisjonen lenge. Slik det står i dag, er vi ikke med i det hele tatt.
Helt til slutt, kan jeg ikke dy meg – jeg må spørre hvorfor nordmenn (eller er det bare norske myndigheter?) er så lite interesserte i å la bibliotekene formidler deres egen musikk digitalt. Når vi slår hodene i veggen gang på gang, mens vi prøver å overbevise ”kultur”-myndighetene at det finnes viktige kultur- og distriktspolitiske grunner til å formidle norsk-produsert musikk virtuelt til det norske folket via bibliotekene - ja, da er noe riv, ruskende galt.
Ann Dzidra Kunish er avdelingsleder i Musikkavdeling Deichmanske bibliotek.
