Låtlån: Kanossagang for DRM?
DEBATTINNLEGG: Thomas Gramstad i EFN har forståelse for at Ann Kunish opplever tre års kanossagang i byråkratiets irrganger som frustrerende. Men det var "riv, ruskende galt" av norske musikkbibliotekarer å godta et DRM-regime for musikk den gangen i 2004, hevder Gramstad. - Å godta et DRM-regime for å oppnå kortsiktig "formidling" er som å pisse i buksa for å holde seg varm. Utendørs. Om vinteren. Slik må det nesten gå når man "fronter det som antagelig er Norgeshistoriens hittil strengeste offentlige DRM-regime", skriver Gramstad i dette innlegget.
Av Thomas Gramstad, leder i Elektronisk Forpost Norge
Ann Dzidra Kunish har et innlegg i Ballade 13 .februar [1] som skal være et svar på et innlegg jeg skrev på BibliotekNorge, et e-postforum for norsk bibliotekbransje. Kunishs beskrivelse høres ut som en treårig kanossagang, der en rekke institusjoner i norsk kulturliv tilsynelatende stadig har ombestemt seg, endret syn, utelatt lovet oppfølging osv. på et prosjekt som Kunish har frontet og jobbet med: Låtlån.
Jeg har forståelse for at en slik langvarig prøvelse i byråkratiets irrganger oppleves som frustrerende.
Når dette er sagt, må jeg påpeke noen vesentlige faktafeil og utelatelser i Kunishs innlegg, og ikke minst et fullstendig fravær av oppmerksomhet på og interesse for de problemene og temaene som jeg har tatt opp (både i nevnte BibliotekNorge-innlegg, og i en tidligere artikkel på Ballade i 2004 [2] som Kunish også henviser til).
Jeg må innrømme at dette påfallende fraværet svekker min tiltro til Kunishs virkelighetsbeskrivelse. Er det sannsynlig at jeg er den eneste personen som overhodet ikke blir hørt på og oppfattet av Kunish?
DRM-belemret
Kunish hevder at "lydstrøm ble valgt fremfor nedlastning først og fremst fordi brukervennlighet var høy". Dette er åpenbart feil på to måter.
For det første er ikke nedlasting mer komplisert eller mindre brukervennlig enn lydstrøm (og her er det bare å peke på 100 millioner nedlastere og en rabiat angstbitende platebransje som sannhetsvitner). Faktisk er skillet mellom lydstrøm og nedlasting ganske så teoretisk og kunstig, for dersom du kan strømme noe så kan du også ta det opp - altså laste det ned – og dermed lage en kopi av det. Slik er datateknologien.
Dette leder til det andre poenget: Alle låtene i Låtlån var belemret med DRM - altså de etterhvert så velkjente og forhatte kopi- og avspillingssperrene.
Phonofile, som har rettighetene til låtene i Låtlån-tjenesten, insisterte den gangen i 2004 på å utstyre alle sine filer med DRM - noe som ble påstått å skulle vanskeliggjøre kopiering. Og som dermed skulle innføre et skille mellom strømming og nedlasting i Låtlån, ved at nedlasting skulle gjøres vanskelig eller umulig. Med andre ord: Phonofile som rettighetshaver bestemte at filene skulle ha DRM, og dette er grunnen til at "lydstrøm ble valgt fremfor nedlasting" - og altså ikke fordi "brukervennlighet var høy", som Kunish mot bedre vitende påstår.
Kunish forsøker å gjøre et poeng av å "rette" på meg ved å si at "I 2004 initierte Deichman, Bergen Offentlige Bibliotek og Phonofile et prosjekt som het LåtLån. Det er altså ikke slik Gramstad påstår i sitt innlegg i Biblioteknorge at Phonofile stod bak tjenesten."
Phonofile har som sagt rettighetene til all musikken og bestemte dermed både betingelsene og mekanismene for tilgang til låtene i Låtlån, noe de valgte å utforme på en detaljkontrollerende måte med DRM, som jeg beskrev i detalj i ovennevnte Ballade-artikkel fra 2004.
Dette innebærer at Phonofile trakk i alle trådene og derfor stod bak og kontrollerte Låtlån. At to biblioteker entusiastisk lot seg lokke med på (eller verre: tok initiativ til) å fremme dette sterkt begrensende og kontrollerende DRM-regimet endrer ikke ved dette.
Dersom Kunish er uenig i dette, må hun nødvendigvis erklære sin fulle og uforbeholdne støtte til DRM-teknologien, og til at Mac-brukere, Linux-brukere og til og med Windows-brukere som ikke ville bruke nettleseren Internet Explorer ble utestengt fra Låtlån-tjenesten - slik de faktisk ble!
Men det vil hun jo ikke. Hun sier ikke et eneste ord om DRM, men har sagt på BibliotekNorge at hun hele tiden var mot begrensningene som utelukket de nevnte brukergruppene [3,4]. Hun var mot dette, men hadde ingen makt til å få gjennom sitt syn mot rettighetshaverne.
Derfor har jeg mine ord i behold: Det var Phonofile - og ikke Kunish, og ikke Deichman, og ikke Bergen Offentlige Bibliotek - som sto bak og bestemte hvordan Låtlån-tjenesten skulle utformes og fungere.
Kulturkamp og formidling
Dessverre ser det ut til at Kunish ikke har lært noe av dette. Hun fortsetter å kalle det som antagelig er Norgeshistoriens hittil strengeste offentlige DRM-regime for "formidling". Til tross for at DRM-teknologi påviselig står i strid med alle bibliotekets kjerneverdier [5], og undergraver bibliotekets selvstendige stilling som selvstyrt kulturinstitusjon ved å frata biblioteket eierskapet til og dermed kontrollen over bibliotekets (digitale) samlinger.
På denne måten fraranes biblioteket mulighet og myndighet til å forvalte samlingen på en måte som er i overensstemmelse med bibliotekets verdigrunnlag og mål, og i tråd med samfunnets interesser.
Istedet beholder produsent/utgiver kontrollen over eksemplarene, gjennom DRM og ved å insistere på leieavtaler istedenfor salg. Kunish later til å være fullstendig bevisstløs og likegyldig i forhold til denne problemstillingen - som må sies å være en av bibliotekets aller største utfordringer idag.
Mange har påpekt at den viktigste kulturkampen i det 21. århundre er kampen om betingelsene og reglene for eierskap, tilgang og kontroll over digitale åndsverk og verktøy [6]. Skal disse inngå i åpne allmenninger for kunnskap og kultur eller skal de være gjerdet inn og kontrolleres som privateiendommen til en liten korporativ elite? Det er viktig at bibliotekene velger rett side i denne kulturkampen - og holder seg der. Utfallet av denne kampen vil avgjøre bibliotekets rolle i samfunnet, ja muligens til og med bibliotekets eksistens [7].
Det som skjer rundt DRM er en svært viktig front i denne kulturkampen. Nå ser det altså ut som om vi kan begynne å håpe på at DRM er i ferd med å gå dukken. Til tross for å ha en egen lovbeskyttelse på lik linje med åndsverk, og til tross for intens lobbyering fra rettighetsindustrien over hele verden. Folk vil ikke ha DRM. Markedene med DRM-produkter stuper. De fire store plateselskapene har droppet DRM. iTunes har droppet DRM. Mange andre musikknettbutikker har droppet DRM. Alle som dropper DRM opplever en stor økning i musikksalget.
Phonofiles gledelige beslutning om å droppe DRM [8] er uten tvil påvirket av disse store internasjonale trendene. Men vi må kunne tro at også nasjonale begivenheter - slik som den negative mottakelsen av Låtlån - har påvirket Phonofiles vurderinger og valg.
Fri formidling
Alt dette er gledelige nyheter for kunder, brukere og alle som er for demokratiske rettigheter og tilgang til kultur og kunnskap [9]. Men fortsatt finnes DRM og de holdningene som hører logisk sammen med DRM [10] på film/video, og det er fremdeles usikkert hva e-bokutgiverne vil gjøre.
Ja, det var "riv, ruskende galt" å godta et DRM-regime for musikk den gangen i 2004. Å godta et DRM-regime for å oppnå kortsiktig "formidling" er som å pisse i buksa for å holde seg varm. Utendørs. Om vinteren.
Et prinsipielt "Nei til DRM i biblioteket!" [11,12] kunne utvilsomt ha spart de involverte bibliotekarer for mye smerte, forvirring og frustrasjoner. Og bidratt til å gravlegge DRM tidligere.
Men nå i 2008 er DRM på musikk død eller døende. Nå er tiden inne for musikkbibliotekene til å prøve på nytt å få til en avtale med rettighetshavere til musikk om formidling av digital musikk på bibliotekene. Reell formidling, uten DRM.
Og mens forhandlingene om dette pågår kan musikkbibliotekene på egen hånd starte opp en slik tjeneste, ved å ta utgangspunkt i all den musikken som i de siste årene er lagt ut på nettet med fribrukslisenser, eller som er dedisert i det fri, eller donert til "public domain".
Altså all slags musikk fra hele verden som ikke er tilknyttet økonomiske rettigheter, og hvor derfor biblioteket står helt fritt til å formidle musikken.
Å bygge opp både en katalog over all denne frie musikken, samt å bevare og formidle den som en del av musikkbibliotekenes samlinger og tilbud - ved å lagre kopier av den på tjenermaskiner som eies av musikkbibliotekene og å ta i bruk ulike teknologier som f.eks. BitTorrent [13] for å formidle den til brukerne - burde være en naturlig, inspirerende og prioritert oppgave for musikkbibliotekene.
KILDEHENVISNINGER:
[1] LåtLån - en historie om (manglende) virtuell formidling
av norsk musikk
[2] Låtlån til besvær
[3] BibliotekNorge - I
[4] BibliotekNorge - II
[5] Keiserens nye DRM
[6] Se f.eks.: Tvilsomme sengekamerater
[7] "[I]t should be pointed out that the publishers want to transform
public libraries into pay-per-use, retail outlets. So they're
against public libraries." - Richard M. Stallman:
Copyright and Globalization in the Age of Computer Networks
[8] Gla'nyhet for norsk musikkliv!
[9] Rydder opp i rettighetskaos med digitale rettigheter
[10] Forbudenes og rettsløshetens talsmann
[11] Library Action: Good news on a cold day
[12] DRM Library Flyer
[13] Har bibliotekene gitt opp kampen for den digitale kulturarven?
Elektronisk Forpost Norge (EFN) er en elektronisk borgerrettsorganisasjon som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet.
