Likestilling på armlengdes avstand?

KOMMENTAR: Ane Brun åpner Øyafestivalen i august, uten at det rokker nevneverdig ved den samlede kjønnsfordelingen blant hovedartistene på Quart, Hove, Norwegian Wood og Øyafestivalen. Mens kulturminister Trond Giske er rystet over den skjeve kjønnsfordelingen i jazzfeltet og stiller krav om større kvinneandel med den offentlig støtten, lar han kjønnsfordelingen være et spørsmål om kunstnerisk frihet for pop- og rockefestivalene, skriver Ballades redaktør i denne kommentaren.

28.05.2008 | Av: Carl Kristian Johansen

Av Carl Kristian Johansen, redaktør Ballade

Aftenposten har talt antall kvinnelige hovedartister på Hove, Quart, Norwegian Wood og Øya, og kom til at én av 23 er kvinner. Siden har Ane Brun blitt booket av Øyafestivalen, som er knutepunktfestival fra 2008. Hun kommer for å åpne festivalen i august.

Bookingen av Ane Brun pynter litt på Aftenpostens kjønnsstatistikk, men selv om man finner flere kvinner nedover på festivalplakatene skygger ikke det for hovedbudskapet til avisen; nemlig at dette er en kjønnskonservativ arena.

Årsaken handler ikke om en bevisst kjønnsdiskriminering, som kjønnsforsker Mari Teigen også påpeker til samme avis. Men det er vanskelig å tenke seg at en omvendt fordeling ved de samme festivalene er mulig med de samme begrunnelsene; kollisjon i turnéplaner, profilplanlegging, pris og tilgjengelighet.


Trondheim Jazzorkester

I sin kommentar til Aftenposten i kjølvannet av avisens regnestykke, sier kulturminister Trond Giske at programmeringen er festivalenes eget frie valg og at det ikke er aktuelt å legge føringer på festivalene selv om de mottar statlig støtte.

- Å ha noen form for kjønnskvotering der ville være å blande seg i de kunstneriske valgene, og det gjør vi ikke, sa Giske til Aftenposten.

Men i jazzsektoren har Trondheim Jazzorkester fått spesiell oppmerksomhet fra kulturministeren i likestillingsspørsmålet, og ved budsjettframleggelsen for 2008 var Giske tydelig på at han var rystet over mannsdominansen der.

- Når de er fast på budsjettet forventer vi at de gjør en jobb for å få med flere kvinnelige musikere. (…) Gitt at evne og kunstnerisk innlevelse er ganske jevnt fordelt mellom kvinner og menn, så går både orkestrene, og vi som publikum, glipp av veldig mye god musikk når kvinner ikke dras med på samme måte som menn, sa Giske til Ballade i fjor.

Trondheim Jazzorkester skal dermed være en arena og spydspiss for å rekruttere flere kvinner til jazzen så lenge de finansieres fra Kulturdepartementet.


Opera og film

Kulturministeren har altså en tydelig holdning - og de politiske verktøyene i sin besittelse - noe han har demonstrert flere ganger i likestillingsspørsmålet. Som da han i egenskap av å være generalforsamling i Den Norske Opera & Ballett oppnevnte Ellen Horn som styreleder. Ved siden av andre faktorer var en viktig kvalifikasjon at hun var kvinne.

- Det er viktig for kjønnsbalansen i norsk kulturliv, sa Giske da.

Og i filmmeldingen fra 2007 kan man lese at kvinner er underrepresentert i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon. Der er "regjeringens klare mål at minst 40 % av disse posisjonene skal innehas av hvert kjønn i 2010".

Men her sies det ingenting om hvordan kjønnsbalansen skal være på scenen i Operahuset eller foran kameraene i norsk film.

På den måten signaliserer Giske varsomhet i forhold til armlengdes avstand prinsippet han har fått kritikk fra opposisjonen på Stortinget for å tøye. Hvem som skal stå foran kameraet skal være er en kunstnerisk avgjørelse han ikke skal legge seg opp i.


Økt trykk?

Det er en forskjell på en helårs prosjektbasert institusjon som Trondheim Jazzorkester og en knutepunktinstitusjon som Øyafestivalen. Men det handler til syvende og sist om kvinnelige artister og musikere på scenen, foran et publikum.

Tatt i betraktning at likestilling er et overordnet mål i Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringens politikkutforming, kan det synes merkelig at Giske ser ut til å gjøre likestillingsaspektet til politikk i tilfellet Trondheim Jazzorkester, og til et kunstnerisk valg for rock- og popfestivalene, skal man forstå kommentaren til Aftenposten riktig.

Spesielt når disse feltene er sammenlignbare størrelser når det kommer til kjønnsfordeling og rekruttering.

Trondheim Jazzorkester blir åpenbart sett på som et instrument for å rekruttere kvinnelige musikere til jazzfeltet fra departementalt hold. Nå som Øyafestivalen har blitt knutepunktfestival, og etter hvert må godta statlig oppnevnte styrerepresentanter, blir det interessant å se om det legges mer trykk på likestilling i og fra nøkkelposisjonene i Øyafestivalen. Og om festivalen vil bli en spydspiss når det kommer til høyere grad av kjønnsbalanse i rock og pop.

- Om det blir mer trøkk på likestillinga når departementet bevilger eller om Kulturrådet bevilger, det er jeg ikke sikker på. Men for oss, vi øker jo trykket vårt på den institusjonen som får fra oss når det gjelder likestilling, sa ministeren til Ballade i fjor.

Det gjenstår å se om dette blir synlig og konkret for kvinnelige artister - og et allerede mer jevnt fordelt publikum - ved neste års Øyafestival.

Eller om fenomenet fortsatt vil bli betraktet fra en armlengdes avstand.

Legg til ny kommentar

1 lokal kommentar til denne artikkelen

 
 
PRØVESPILLING
Skrevet 28.05.2008 14:37 av PETTER PETTERSSO N

Svar på kommentar