Fransk gullalder på norsk instrument
INTERVJU: På den nyast utkomne plata i serien ”Organum Norvegica” tek organist Terje Winge føre seg komposisjonar av dei franske komponistane Dupre og Vierne. I dette intervjuet fortel han meir om prosjektet og om si tilnærming til nettopp dei to komponistane. – Dette er veldig virtuos musikk. Men det er ofte bak det virtuose at man finner de musikalske lagene som kanskje er det egentlige målet, seier Winge til Ballade.
Av Ida Habbestad
I serien ”Organum Norvegica” tek Terje Winge for seg utvalde høgdepunkt mellom orgel i Noreg. Føremålet er å syna fram den stilistiske breidda som finst mellom instrumenta, og frå før av har han gjort innspelingar på Gloger-orglet i Kongsberg og Kaliff & Löthmann-orglet i Ål.
Denne gongen er turen kommen til orglet i Skien kirke som vart bygd av orgelfirmaet Olsen & Jørgensen i 1894, og som sidan vart ombygd av Jørgensen. I ombyggjinga vart orglet utvida så det i dag er mellom dei største i landet; og repertoaret som er valt gjenspeglar dette store.
På plata møter ein nemlig høgdepunkt frå fransk gullalder, representert gjennom komposisjonar av Marcel Dupré og Lous Vierne. Korleis finn så denne franske musikken gjenklang i eit norsk instrument?
– Modellen for mye av den franske musikken er Cavaillé-Coll-orgelet, seier Winge. – Denne typen orgler var svært vanlige i Frankrike fra midten av 1800-tallet, og har nokså spesifikke disposisjoner når det kommer til klang og tekniske egenskaper. I Norge har vi ingen genuine franske romantiske orgler, men vi har noen som til dels etterligner modellen – og som kan, om ikke autentisk, så i alle fall tilnærmet, gjengi musikken slik at den ytes rettferdighet.
– Selv om orglet i Skien aldeles ikke er et Cavaillé-Coll orgel, har det innslag av noe av det samme som de franske orglene har. Blant annet kan man få til en nokså trinnløs dynamikk – altså gå fra sterkt til svakt og tilbake – på en nokså orkestral måte.
Livleg og lyst
Med sine leveår 1870-1937 fekk Louis Vierne med seg heile den sentrale perioden for orgelmusikk i Frankrike, der instrumentets vyrdnad fekk eit betydeleg løft. Ikkje berre i liturgisamanheng men òg i den konsertale, slik Winge skriv i CD-coveret.
Ei rekkje namn kan knyttast til perioden, mellom dei César Franck og Charles-Marie Widor. Sistnemnde underviste både Vierne og den noko yngre Dupré og trass skilnader i komposisjonane deira, ligg der altså eit slags felles estetisk grunnlag hjå dei begge, med det franske, livlege, som ein fellesnemnar.
– Det er selvsagt mye man kan si om den franske musikken, men dens esprit lar seg ikke fornekte, seier Winge. – Musikken har som regel et helt spekter av dramatikk, både humor og alvor – om enn ikke fullt så preget av alvor som en del av den tyske orgelmusikken er.
– Vierne hører virkelig til de store komponistene, held han fram. – Dupré oppnådde kanskje ikke samme posisjon som komponist, men som utøver var han imidlertid tiljublet på en måte som jeg ikke tror noen organist vil bli det igjen.
For den statusfylde posisjonen i Notre Dame i Paris, gav ein prestisje som organistar av i dag truleg berre kan drøyma om. Winge berettar om orgelkonsertar som samla tusener av menneske, og forutan Dupré sin store suksess finst ei historie om Messiaen som då han skulle urframføra si ”Messe de la Pentacoste” i Trinite-kyrkja i Paris, måtte ha politieskorte for å komma fram gjennom trengselen.
Eit orgel er uansett eit anna instrument
Korleis nærmar ein seg så denne musikken?
– For det første er instrumentet viktig. De franske organistene forholdt seg til orgler som stort sett var bygget over samme lest. De kunne dermed langt på vei notere ned for eksempel hva slags type registre de skulle ha, for så å benytte seg av dette hvor de enn spilte. Slik kan man i ettertid nokså enkelt danne seg en forestilling av hvordan dette kan ha hørtes ut, seier Winge.
– Men i Norge og i mange andre land er denne situasjonen annerledes. Et orgel er uansett alltid et annet instrument: Man sitter annerledes, det låter annerledes, det kjennes annerledes når man trykker ned tangentene. Her til lands forsterkes dette, siden vi ikke har hatt noen sterk indre tradisjon blant orgelbyggerne, som har hentet impulser fra ulike hold. Orglene kan dermed være totalt forskjellige både med tanke på klang og tekniske egenskaper; og man opplever stadig vekk å komme i den spennende situasjonen å skulle konsertere et sted med en bestemt tolkning, som du kanskje finner ut at ikke lar seg gjennomføre slik du hadde tenkt. Ofte må du finne en annen løsning på relativt kort tid, seier Winge.
Å gjera seg kjend med instrumentet er altså ein første faktor, og Winge berettar om eit langvarig tilhøve til orglet i Skien. Med tanke på utbyggjinga som fann stad rett etter krigen, med begrensa tilgang til materiale og økonomi, har orglet greidd seg imponerande bra, meiner Winge, og påpeikar at det er eitt av få større orgel som ikkje er utslitt eller erstatta av eit anna instrument.
Vidare er sjølve tolkinga viktig, fortel han.
– Dette er veldig virtuos musikk Særlig Dupré som var en svært dyktig utøver selv, hadde få hemninger mot å kreve en omfattende virtuositet i sine verker. Men det er ofte bak det virtuose at man finner de musikalske lagene som kanskje er det egentlige målet.
– Det viser seg for eksempel at det som er tilsynelatende er raske stykker, i bunn og grunn oppleves som langsomme. For eksempel et av Duprés mest berømte preludier, i g-moll, som er virtuost i hendene, men hvor substansen i stykket er en langsom koral. Jeg tenker ofte at det å spille en sånn sats består i å gjøre en ryddejobb; man må sortere stykket og være tydelig på hva som er hva. Slikt tar tid å forme.
Inspirasjon i undervisninga
Der finst ein tradisjonell oppføringspraksis som mellom anna spring ut frå ei linje frå César Franck. Men praksisen er ikkje like viktig i dag som for nokre år sidan – og på spørsmål om korvidt andre innspelingar eller tidlegare utforming er viktig for Winge sine tolkingar, er svaret negativt.
– Jeg er nok ingen aktiv CD-lytter, innrømmar han. – Og jeg var nok mer opptatt av hva andre har gjort tidligere enn hva jeg er nå. Isteden lytter jeg mye til studentene mine. Det er både interessant og oppdragende; både denne plata og de tidligere inneholder en type litteratur som jeg også underviser i, og i undervisningssituasjonen utvides den musikalske forståelsen.
– Jeg pleier heller ikke å oppmuntre studenter til å kopiere andre når de innstuderer nye verk. Det er viktigere at de tenker selv, og unge mennesker i dag krever jo sin rett til dette. Man har ikke de samme svenn-mester forhold som tidligere, selv om man i den internasjonale studentmassen fra tid til annen støter på antydninger til kulturforskjeller. Som når studenter med erfaring fra konservatorier i mer østlige land i Europa kan bli forvirret når de får som svar på spørsmål et spørsmål tilbake om hva de synes selv. Reminisenser av den kulturen finnes nok.
Skjerpa innstilling
Serien er meint dokumentarisk og er støtta av Norsk Kulturråd, Lindemans legat og Norges musikkhøgskole. I tillegg har den andre, viktige effektar, meiner Winge.
– Det ville være vanskelig å tenke seg en slik innspilling i kommersielt øyemed, men jeg håper jo at den har betydning for andre enn meg selv. Jeg tror nok den har direkte effekt for studentene – fordi man skjerper seg ved en innspilling – og en slik form for selvkritikk gjør nok at man skjerper øret også når man lytter til studentene.
Men norsk orgelmusikk er ikkje del av prosjektet i denne omgang.
– Selv om Norge alltid vil være en utkant i orgelsammenheng, har vi jo hatt både internasjnalt store utøvere, som Arild Sandvold, og vi har noen flotte orgler som jeg mener det har vært viktig å sette fokus på.
– Men i denne delen av prosjektet inngår ingen norsk orgelmusikk. Prosjektets hovedidé var nettopp å presentere hovedstilarter innen orgellitteraturen, spilt på vår norske orgelpark – med de muligheter og eventuelle begrensninger det måtte medføre, seier Winge.
Plate nummer fire i serien vert truleg lansert i løpet av året. Den er spelt inn i Bragernes kirke i Drammen. Den tar for seg tysk romantikk med komponistane August Gottfried Ritter, Robert Schumann og Max Reger.
